Den nye pakt og lovløshetens hemmelighet

Den nye pakt og lovløshetens hemmelighet.

«Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.» Matt. 26, 27—28.

Det var den nye pakts blod Jesus gav dem. En pakt som blir inngått, må minst forplikte to. Vi har forbilledet i den gamle pakt, som heller ikke ble innvidd uten blod. Hebr. 9, 18—20.

«Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde. Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med eder på alle disse ord.» 2. Mos. 24, 7—8.

De måtte fremstille seg til lydighet før de ble oversprengt med blod. Nu regner de fleste slik at det var i den gamle pakt, de skulle holde lover og bud, men i den nye har Jesus oppfylt alt dette for oss. En slik tanke har lovløshetens hemmelighet fremsatt og dåret menneskene med. Rom. 8, 3—4.

Nei, måtte de fremstille seg til lydighet i den gamle pakt, så må vi det så meget mer i den nye. Hebr. 2, 1—3 og 10, 2—31. Loven var jo bare en del av Guds vilje, og den måtte de holde i egen kraft; men Jesus kom med nåden og sannheten — med hjelpen og all Guds vilje. Joh. Ev. 1, 17.

Den gamle pakt var en forpliktelse for folket til å holde den del av Guds vilje som ble kunngjort dem gjennom paktens bok, og Gud forpliktet seg til å gi dem all jordisk herlighet og gjøre dem til hode for alle folk. Således forplikter den nye pakt oss til å holde alt hva Jesus har befalt, og han forplikter seg til å tilgi oss våre fordums synder og skrive sine bud i vårt hjerte og sinn, iklede oss kraft fra det høye til å makte å holde dem og dertil gi oss all himmelsk herlighet.

Vi kan også si det slik: Den gamle pakt forpliktet folket til å gi tiende, og Gud til å gi dem all jordisk herlighet. Den nye pakt forplikter oss til å oppgi alt for Jesu skyld, og ham til å velsigne oss med all åndelig velsignelse og å gi oss det legemet trenger i tilgift.

Likesom den gamle pakt ble innvidd ved bukkeblod, så ble den nye pakt innvidd ved Jesu blod. Altså er det en pakt vi treder inn i når vi blir oversprengt med Jesu blod — en pakt som ikke bare sier hva Jesus gjør for meg, men også hva jeg har å gjøre. Når vi forstår dette, blir det nye testamentes skrifter mere levende for oss med alle sine formaninger og refselser, trøst og løfter til oss.

«Utvalgt etter Gud Faders forutviten i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod.» 1. Pet. 1, 1—2.

Altså først å fremstille oss til lydighet og så oversprenges med Jesu blod, presis som forbilledet viser oss. Derfor skal omvendelse først forkynnes i Jesu navn, og så syndenes forlatelse. Luk. 24, 47. Fatt da et annet sinn, sier Peter, forat eders synder kan bli utslettet. Ap. Gj. 3, 19. Ingen syndenes forlatelse uten at jeg fatter et annet sinn. Derfor fikk Paulus apostelembete for å virke troens lydighet blant hedningene. Rom. 1, 5. Han skulle ha dem inn i den nye pakt, gjøre dem til disipler, og lære dem å holde alt hva Jesus hadde befalt. Matt. 28, 19. Dette sa Jesus like før han ble opptatt, etter at han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg. Ap. Gj. 1, 2.

Det står at lovløshetens hemmelighet alt var virksom på Paulus’ tid. 2. Tess. 1, 7. Det med lovløsheten er en hemmelighet, og just for å forvrenge den nye pakt var det Satan satte inn sine kunstgrep og fortolkninger. Satan har nu arbeidet i mange år, og vi er kommet så langt at folk har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft, 2. Tim. 3, 1—5, og snart blir den lovløse — syndens menneske — åpenbaret.

Fra helligdommen er det frafallet kommer når et land forderves. Derfor skulle profeten vende sitt åsyn mot Jerusalem og preke mot helligdommene og spå mot landet. Esek. 21, 2. Det var da også i menigheten Satan — lovløshetens hemmelighet — begynte sitt ødeleggelsesverk. Det snek seg noen inn og forvendte Guds nåde til skamløshet. Jud. 4. Og så har den forståelsen stadig blitt sterkere og sterkere at i den gamle pakt måtte de trelle under loven, men i den nye pakt har Jesus gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre. Vi er under blodet, og Gud ser oss i Jesus som om vi aldri syndet. Kom til korsets fot, Golgataverket holder, ta imot Jesus som sonoffer, osv.

Slik tale er en blanding av sannhet og løgn, som bare Satan kan være oppfinner for. Og vi ser på de syv sendebrev hvor langt Satan allerede da hadde fordervet menighetene. Under blodet — ved korsets fot og Golgataverket — er yndede uttrykk i dag, men hvor i det nye Testamente står det slike uttrykk???

Paulus taler om å være korsfestet med Kristus, Gal. 2, 20 og 5, 24 og 6, 14, og Peter taler om å avdø. 1. Pet. 2, 24. Hva har de så det ifra at de skal stå ved korsets fot???

Paulus sier at hadde ikke Jesus stått opp fra de døde, så hadde vi enda vært i våre synder, og vår tro var unyttig. 1. Kor. 15, 17. Og Peter sier at vi er gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse. 1. Pet. 1, 3. Hvorfor brukes da stadig det ubibelske uttrykk: Golgataverket? Det blir brukt i bestemt form som om verket bare skjedde på Golgata. Gjorde ikke Jesus noe verk til han var 30 år f. eks.?

Nei, det er nok løgnens makt og lovløshetens hemmelighet som har fått frem den ubibelske forkynnelse som er blitt så bibelsk i folks bevissthet, at rører en ved den, så skriker de som sølvsmedene i Efesus. Ap. Gj. 19, 24—29. Det er Satan som vil skjule Jesu fotspor, de som vi skulle vandre i. 1. Pet. 2, 21—24. Kan han ikke få oss til helt å si Jesus og Gud farvel, så går han med på at vi skal ha Jesus som sonoffer, bare han ikke blir vår Herre. Satan vil selv være vår herre, og så preker han for oss at Jesu offer dekker alt, og det kommer ikke an på hva vi gjør. Resultatet er at saltet har mistet sin kraft.

Paulus går kraftig imot denne lovløshetens hemmelighet og sier: «Skal vi da holde ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra.» Eller: «Hva da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra.» Rom. 6, 1—2 og 15.

«For derfor døde Kristus og ble levende igjen at han skulle være Herre både over levende og over døde.» Rom. 14, 9.

«Likesom I altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham.» Kol. 2, 6.

Derfor er Jesus blitt opphav til evig frelse for dem som lyder ham. Hebr. 5, 9. Vil du få del i Jesu død for deg på Golgata, da må du også hellige Jesus — han som stod opp igjen fra de døde — som Herre i ditt hjerte.

Les i skriftene så skal du se at det står meget mer om Jesus som Herre enn som sonoffer. Lovløshetens hemmelighet har fordreiet dette forhold, så idag er Jesus nesten ikke nevnt som Herre, men veldig flittig som sonoffer. I dag har de som snek seg inn på apostlenes tid og forfalsket Guds nåde til skamløshet, blitt til store forsamlinger, autoriserte og anerkjente. Ve den som tar deres «rene lære» og «bibelske ordnede forsamlinger» i tvil.

Men nu som fordum setter Gud sitt tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer. Han skal hente bruden før vreden går over jorden, og hans vrede skulle først begynne over helligdommen, og de som skulle slå ihjel, begynte med de gamle. Esek. 9, 4—8. Slik vil også Guds vrede først gå utover skjøgen — Babylon den store — og siden over dyret og de som tilbeder det. Åp. 14, 8—10.

Kan du høre røsten fra himmelen: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noe av hennes plager!!! Åp. 18, 4.