Avind

Avind.

«For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror ihjel. Og hvorfor slo han ham ihjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» 1. Johs. 3, 11—12.

Her kan vi se at det var ikke fordi Abel var ond at han mistet livet, men fordi han var god og rettferdig, og fordi han av Gud ble æret fremfor sin bror Kain. Det er jo en litt underlig formaning apostelen her fremholder, når han advarer mot slik broderkjærlighet. Og vi kunne spørre oss selv om det kan være nødvendig. Ja, like til denne dag har det vært nødvendig og kommer til å være det så lenge vi er her tilhuse. For legg bare merke til grunnen til denne sørgelige hendelsen i hans liv og sammenlign så din egen måte å ta tingene på, så skal du snart finne ut at det er ikke lang vei til å bli en Kain, om ikke i bokstav så i ånd. For hvorledes var det med Kain? Jo, han frembar ikke et slikt offer til Herren som hans bror Abel.

For: Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu etter sin død. Hebr. 11, 4.

Her kan vi se at ved tro bar Abel frem et bedre offer enn Kain, og dette offer var det førstefødte lam i hans hjord. Han kunne jo ha valgt ut et dårligere offer ved f. eks. å ta et lam av en ringere kvalitet, men det passet ikke med hans sinnelag. Det skulle stor tro til å ta det aller beste han hadde, men ved den tro fikk han av Gud det vidnesbyrd at han var rettferdig. Og just derfor ble hans bror Kain avindsyk. Denne avind brakte Kain til en morder, ja, til og med en brodermorder.

Kain på sin side hadde jo samme anledning til å frembære et like så godt offer som sin bror, men det kostet jo mer. Det var forbundet med større tro. Dette bedre offer sto ikke i forhold til hans sinnelag, derfor står det at han bar frem et offer av jordens grøde.

Jordens grøde skal der ikke så stor tro til å ofre; men verre er det når selvlivet skal bringes på alteret. Man kan med letthet ofre hundre kroner i kollekt eller til veldedighetsarbeide, mens man ikke makter å ofre avindsånden på Herrens alter. Det underlige er at når Gud velsigner en mann, da kommer avind tilsyne, og da blir man ond. Det vet vi også fra Sauls og Davids dager. Da kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer og med gledesrop og med musikk, og de dansende kvinner istemte en sang og sa: «Saul har slått sine tusener, men David sine titusener», da ble Saul meget vred; for dette ord likte han ille, og han sa: De har gitt David titusener, og meg har de gitt tusener, og nu står det bare tilbake at han får kongedømmet. Fra den dag så Saul stadig skjevt til David. 1. Sam. 18, 6.

Legg merke til at både om Kain og Saul står det: «Da ble Kain meget vred.» Og: «Da ble Saul meget vred.» Og etter den dagen sto de begge, den ene den andre etter livet. Det var avindsånden som betok dem, og den brakte dem ulykke.

Det hender enn i dag at Gud velsigner, snart den ene og snart den andre. Er hjertet rett for Gud, da gleder en seg i denne velsignelse; men søker en sin egen ære, kommer avindsånden tilsyne, og en begynner å se skjevt til sin bror. Blir nu den som er blitt velsignet, æret fremfor en selv, da blir det rent ille. Her kan vi åpne oss for den samme ånd som både Kain og Saul åpnet seg for. Da varer det ikke lenge før en griper til våpen for å felle sin bror, ikke bokstavelig, men ved beregnende tale å sette sverdet i hjertet på sin bror. En blir ikke æret som en burde. Den annen får formeget ære, synes man. Ja, det var slik Saul hadde det, og han sto David etter livet så lenge han levde.

La oss lære av tildragelsen både av Kain og Saul så vi ikke kommer i samme ulykke som dem. La oss følge apostelen Peters formaning der det heter: «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22.