Mine ord

Mine ord.

Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes. Matt. 12, 36—37.

Vi forstår av dette hvilken betydning våre ord har, og hvor nødvendig det er å ta vare på munnen sin. Hvert unyttig ord skal jeg møte igjen på dommens dag. Ja, ikke bare unyttige ord, men alle andre ord, så som «spottord», 1. Tim. 6, 4. «skjellsord», 1. Pet. 3, 9, «hårde og bitre ord», Salme 64, 4, Kol. 3, 19, «høye og frekke ord», 1. Sam. 2, 3, «oppdiktede ord», 2. Pet. 2, 3 og «tomme ord» som eter om seg som dødt kjøtt. 2. Tim. 2, 16—17.

Om Israels rest står det: Israels rest skal ikke gjøre urett, de skal ikke tale løgn og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. Sef. 3, 13. Om Jesus står det: Og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. 1. Pet. 2, 22—23.

Av alle de dyrebare sannheter som Peter kunne fremheve i Jesu liv, valgte han å skrive om disse eksempler hvor det ikke kom noe frem fra hans munn, skjønt han ble hårdt prøvet.

Om bruden står det: Og i deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte. Åpenb. 14, 5.

Alle hårde ord — bitre ord og alle andre onde ord må renses vekk ved at en tar dem tilbake igjen. Vi har et ordspråk om at tiden leger alle sår. Våre bitre ord kan glemmes, og alt blir tilsynelatende godt igjen, uten at de tas tilbake; men de blir stående der til dommens dag. En kan gjerne gi gaver for å få forholdet godt igjen, men skal alt bli godt og onde ord fjernet, må en ta dem tilbake og rense seg fra dem.

Endog et løfte fremkommet ved et tankeløst ord skulle stå ved makt i den gamle pakt, dersom ikke en løste en fra et slikt løfte og Herren derved tilgav. 4. Mos. 30, 7—9. Ordspr. 12, 18.

Hvor meget mere nøye er ikke Gud med løfter, om enn ved et tankeløst ord idag?

Et godt menneske bærer frem gode ting av sitt gode forråd. Matt. 12, 35. Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. Matt. 15, 18. En må finne kilden for sine ord, og her lærer Jesus oss at det som går ut av munnen, det kommer fra mitt hjerte. Er mitt hjerte godt, blir mine ord gode, men er hjertet ondt, blir også mine ord onde.

Vi kan alle være forskjellige, men felles for alle er at hva hjertet flyter over av, det taler munnen. En kan beherske seg selv mere og mindre, men på prøvens dag flyter hjertets innhold frem over munnen. Kommer det hårde ord eller bitre ord, så er det mere hårdhet og bitterhet i mitt hjerte, og dette må renses ut. En må rense fatet innvendig, så alt blir rent inneni, da blir alt rent både mine ord og tanker. Siden må en fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, så en forblir i hjertets renhet. Jeg har da også en korsfestet tunge. For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik. 1. Pet. 3, 10. Altså først og fremst vokte sin munn. I lebenes synd ligger en ond snare, men den rettferdige kommer ut av trengsel. Ordspr. 12, 13.

Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt. Ordspr. 18, 21. Lebenes synd er en spesiell ondskap som har døden i sin vold, og derfor bad David: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øyne.» Salme 39, 1.

Herre sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! Salme 141, 3. Så lenge den ugudelige ennu er for våre øyne, må en særlig vokte sine ord så de ikke er unyttige og tomme, men livssalige ord, selv om de ikke liker å høre dem.

Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dårene bærer frem offer, for de vet ikke at de gjør ondt. — Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære frem et ord for Guds åsyn. For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få.

Pred. 4, 17 og 5, 1. Her har vi en ekstra formaning om ikke å være for snar med sin munn når vi er i Guds hus — på møtene. En skal ikke forhaste seg og bære frem menneskeord eller prate om Guds ord, men forkynne de Guds ord som Gud gir oss å høre av ham. Gud er i himmelen, og vi er på jorden, derfor er det vanskelig å få det rette alvor og frykt over sine ord.

Måtte vi være sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud. 2. Kor. 5, 20. Da blir vår tale god og til nødvendig oppbyggelse. Ef. 4, 24.