Før troen kom

Før troen kom.

«Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen; men han er under formyndere og husholdere inntil den tid som hans far forut har fastsatt.» Gal. 4, 1—2.

Trellen har ingen interesse av eiendommen, han tenker bare på lønnen og minst mulig arbeide. Så lenge arvingen er barn, så forstår han ikke sitt ansvar. Han har samfunn med trellen i å slippe så lett ifra alt arbeid som mulig.

Akkurat slik er det på det åndelige område også. De fleste som ber til Gud, søker ikke Gud for å få vite hans vilje, men for å få hjelp i sin nød, og de søker å komme så billig inn i himmelen som mulig. Når slike hører om Guds bud og om å arbeide på sin frelse, da blir de fiender med en gang. Det vil de ha minst mulig av; men når de skal dø, vil de bli frelst.

Slike er ikke født på ny og har ikke del i arven. Derfor har de ingen glede i det kristenliv de forsøker å leve. De er treller. Blant disse er det også noen arvinger, noen som har et himmelsk kall; men de er barn. Hebr. 3, 1. De har ikke våknet for sitt kall, og det er ingen forskjell på dem og trellen. Slike er det om å gjøre å få vekket opp for arven, at Guds vilje er deres helliggjørelse. Derfor er det ikke om å gjøre å slippe så lett unna Guds vilje som mulig, men det er om å gjøre å lære den å kjenne og å gjøre så meget som mulig.

Menigheten er Kristi legeme. Mange kommer til møtene for å nyte, for å ha en hyggelig stund. Var det ikke noe særlig ved et møte, går de skuffet hjem, kritiske og dømmende. Selv har de intet ansvar, de har ingen eiendomsrett i menigheten, men kommer som gjester. Slike tenker bare på seg selv. De har ingen sorg over andres nød, ingen omsorg for deres fremgang; men så kan de heller ikke glede seg med når noen velsignes og hedres. De har ingen eierglede og ingen oppgave i livet. I sannhet et fattig liv.

«Men før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares.» Gal. 3, 23.

Når Jesu bud, som Paulus hadde slik omsorg for skulle holdes rent og ulastelig, 1. Tim. 6, 14, blir forkynt, virker det på to måter. Trellen kjenner seg innestengt, mens sønnen kjenner seg befriet.

Den som er i kjødet, holdes ved budet i varetekt. Han kjenner seg tuktet av loven. Alt det han gjør, blir synd, for den som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud. Slik er det og med barna, både i det naturlige og åndelige.

Når gutten vil gå på isen, men far vet den er for dårlig og nekter ham det, føler han seg innestengt og under tuktemesteren. «Men etterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.» Er det da en som faller igjennom og drukner, da kommer gutten til troen på fars bud, og da føler han seg ikke lenger under tuktemesteren eller i varetekt, men han føler seg befriet ved det bud han fikk.

Den som er i kjødet, attrår det som hører kjødet til. For ham er Guds vilje trelldom og budet en stengsel. Når han får høre: «Giv, så skal eder gives,» kjenner han det som en tung bør han skal bære på. Han ser bare det første ordet: giv! og tenker da på sine bankbøker og eiendeler som han ikke får lov å ha i fred. Men når troen kommer, da får han se de andre ordene og: «så skal eder gives.» Da er han ikke lenger under tuktemesteren og føler seg ikke lenger innestengt.

«Den rettferdige ved tro skal han leve.» Det er et troesliv vi lever. Den som er i kjødet, ville ha omskrevet det budet slik: La meg få, så skal jeg gi. Slik holder menneskene på å søke sitt eget for å bli lykkelige, akkurat som om bonden først skulle høste før han sådde. Nei, velsign, så skal I velsignes.

«Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn.» Det er det Gud vil lære oss ved sine bud, det som er oss til gagn. Og han sier videre: «Gid du vil akte på mine bud!» Es. 48, 17—19. Ja, les hvorledes han da vil velsigne. Det er, kan vi si, utelukkende å velsigne Gud vil, men han kan ikke velsigne oppå synd og villfarelse, og han roper til mennesket: Gid du ville akte på mine bud, så jeg kunne få velsignet deg!

Hele den religiøse verden strever for å få del i løftene, men budet — betingelsene — hater de. Derfor blir deres liv en ørken. Men vi som har fått troen, vi fryder oss i Jesu bud og den frihet de gir oss, og i den velsignelse de leder oss til. Jesu bud driver trellkvinnens sønn ut, og samler den frie kvinnes barn, Gal. 4, 30. Det er løftets barn som har fått del i troen.