Synden gjør et menneske dum

Synden gjør et menneske dum.

«Vreden bor i dårers barm.» Pred. 7, 9. «Den som hater refselse, er dum.» Ord. 12, 1.

På samme måte: Den som gjør urett, er dum. Den som lyver, er dum. Den ubarmhjertige er dum. Den stolte er dum. Den trettekjære er dum. Den utålmodige er dum. Den selvkloke er dum. Den late er dum. Den mistenksomme er dum. Å være bekymret er bare dumhet. Å være motløs er tåpelig. Alt dette og all annen synd gjør bare saken og forholdene verre. Det er altsammen evige tap.

Dette har sin uimotsigelige forklaring i følgende:

Gud er vis. Han er selve visdommen. Altså er nødvendigvis alle hans lover og bud og befalinger visdomsfulle. Synd er lovbrudd. Det motsatte av å følge hans vise lover, må da naturnødvendig være dårskap, dumhet.

Altså: alle lovbrudd = all synd = dumhet.

Den som baktaler, er dum. Den som unnlater å irettesette sin neste, er dum. Den som smigrer, er dum. Den som har imot noen, er dum. Den som ikke underordner seg etter Skriftene, er dum. Den som ikke skiller seg ut, er dum. Den som forsømmer å komme sammen med de hellige, er dum. Den som frir til en vakker kvinne istedenfor til en gudfryktig og god kvinne, er dum. Den som kritiserer, dømmer sin neste istedenfor seg selv, er dum. Den gjerrige er dum. Den havesyke er dum. Den som unndrager seg, er dum. Den som kvier seg for gjestfrihet, er dum. Den som tenker på å ta seg godt ut, er dum . . . osv., osv. Akk, hvor megen dumhet i denne verden. — — Lydighet mot Ordet er visdom.