Stevnereferat: Nyttår 1951/52 - Oslo

Nyttårsstevnet.

Atter er vi gått inn i et nytt år, og mon tro hva dette år vil bringe med seg? Det skjer mere på ett år nu enn på mange år før, og det går med hast mot Kristi komme. Det er overmåte interessant å leve nu, dersom hele ens hjerte er i Kristus og en ser verdensbegivenhetene i Skriftens lys. — Det var slik under den siste krig at folk gledet seg storlig over enhver ting som tydet på at freden og friheten snart ville komme. — Nu ser vi de klare tegn som vidner om Kristi gjenkomst, og tenk hvilken fred, frihet og herlighet som følger med hans komme for de som frykter og elsker ham!! Alt annet blir som intet å regne mot denne herlighet. Det er noe å sette livet til for.

I svenske aviser stod det nylig at den merkelige Zelaff-planten nu har vist seg på flere steder i Palestina. I jødenes Talmud står det at denne plante skal komme tilsyne før Messias kommer. Bladene på denne plante skyter ut ved morgengry. Blomstene ved middagstid og allerede om aften samme dag, bærer den modne frukter. Ja, det er vel et merkelig tegn på den hastighet begivenhetene har nu før Kristi gjenkomst.

Herren vil nok også nu i denne tid gi rik nåde til det åndelige israel til hurtig vekst og modning. Salig er enhver som får være med i denne modning. Men sørgelig er det med alle dem som modnes for Antikrist.

Stort er det så lenge vi har anledning til å komme sammen til slike velsignede stevner. Ja, hvor godt og oppbyggelig var det ikke å komme sammen nu i nyttårshelgen. Det ble en kraftig start for det nye året med gode formaninger i alle retninger til renhet og hellighet, og Ordet kom rikelig frem til oppmuntring og trøst.

Stevnet ble åpnet med Titus 3, 3, siste del. «Vi var forhatt og hatet hverandre.» Det å dømme og kritisere hverandre ble grundig belyst og stemplet som den grove synd det er. En kan se på saker og ting så en blir full av djevelen istedenfor i kjærlighet og godhet å arbeide for å få alt i rette skikk etter Kristi lover. I denne forbindelse ble vi formant til særlig å holde fast ved to skriftsteder: Rom. 4, 15 og 7, 17. «Men hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.» «Men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i meg.»

Alle lovene er i Gud, og de vi ennu ikke har fått skrevet i vårt hjerte, er vi ikke ansvarlige for. Der er vi fullkommen uskyldig. Det er ytterst farlig å dømme den uskyldige skyldig. «Døm ikke, forat I ikke skal dømmes!» sier Jesus. Vedk. som en dømmer og kritiserer forstår kanskje ikke å gjøre det annerledes eller bedre enn det han gjør. Min dom og kritikk blir da ugudelig, idet jeg dømmer den som er frikjent av Gud. Det er når jeg overtreder den lov som er skrevet i mitt hjerte at det er meg som synder. Når vi tjener Gud av hele vårt hjerte etter det lyset vi har, så er vi uskyldige og rene, Guds elskelige barn midt i det vi sier og gjør ting som vi aldri ville si eller gjøre senere med et større lys. Det er noe av synden i meg som kommer frem, uten at jeg kan noe for det, skjønt jeg våker over mitt liv. Her trenger vi til å være fulle av godhet, så vi kan være i stand til å formane hverandre. Rom. 15, 14.

Det ble også i denne forbindelse nevnt Jak. 4, 10—12. «Dersom jeg dømmer og klandrer en bror som ikke er mere opplyst ved Guds lov, så dømmer og klandrer jeg selve loven.» «En er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge, men du, hvem er du som dømmer din næste?» V. 12. Den som har fått del i et større område av lys og forståelse i Kristus, må i Kristi sinn og kjærlighet arbeide for å føre andre frem. De som dømmer og kritiserer blir utenfor. Tenk for et område Gud har i forhold til oss. Men han lar en veldig nåde være over oss, og vi kan komme frem for ham med en god samvittighet.

1. Kor. 12, 12. Hebr. 2, 10 og 5, 7—9. Ef. 4, 4 og Kol. 1, 2. Ut fra disse skriftsteder ble det talt kraftig og velsignet om å holde ut å forbli i Kristi legeme. Dersom vårt hjerte er en bolig for storaktighet og forfengelighet, så må det først en Åndens svøpe til for å få renset alt dette ut, så Kristi Ånd kan bo der inne og lede og drive oss. Vi kommer alle som naturmennesker som har levet etter kjødets lyster, og det er ikke så liketil å bli forvandlet. Det er et stort Guds arbeide som skal til med oss alle. Vi kjenner det bryter og brekker, og det går gjennom kamp og lidelser. Men forvandlingen går fort, dersom vi alltid er villig til å lide istedenfor å synde. En nyfrelst som plutselig slutter med å røke, vil som regel fortsettende en tid, kjenne krav og kanskje meget sterke krav fra kjødet etter mere tobakk. Men forblir han i Kristi legeme uten å ta hensyn til disse krav, så dør de hen. Han blir en seiervinner ved Guds kraft. Det ble vel en lidelse i kjødet, men så ble han også ferdig med synden. Kjødet krever også å få ære av mennesker etterat vi er blitt et lem på Kristi legeme, men vi møter disse krav med motstand fra Kristi Ånd som vi har fått i vårt hjerte, og vi hengir oss til en vandring for Guds åsyn. Er vi tro og holder ut i Kristi legeme, så får vi del i den velsignede fred og glede som bare de kjenner som forblir i ham.

Det er ett legeme og én Ånd. Det er bare i Kristi legeme vi kan bli til ett. Her stikker vi ikke av fordi det er en eller annen vi ikke liker etter kjødet. Vi er alle under samme forvandling til det samme Kristi billede, og vi har fordragelighet og kjærlighet til hverandre. Det er én Ånd i menigheten, og det er en ild mot alt kjød. Om du går rundt til brødre eller søstre for å få trøst for kjødet, så møter du den samme ånd i alle sammen. Alle anbefaler de deg å gå i døden med alt ditt eget. Medhold for kjødet finner du aldri fra noen som er i Kristi legeme. Men utenfor der kan du finne trøst, en skjebnesvanger trøst. — Vi er ikke kommet inn i Kristi legeme for å nyte, men for å bli forvandlet.

Det er ett håp i Kristi legeme, og det er å bli med i opprykkelsen. Vi skal ikke løpe som om hundre og fire og firti tusen vant prisen, men som om bare én vant den.

Det er én Herre. Det er Kristus som skal være Herre i menigheten, i hjemmet og i alt det vi har å gjøre med. — Det er mange som blir velsignet ved Kristi legeme, men ikke i Kristi legeme. Folkeslagene på den nye jord skal vandre i brudens lys. Vær god og gjør godt mot alle mennesker!

Døperen Johannes kom med vannets renhet. Jesus kom med ildens renhet. Herligheten er tilsvarende. Det er i denne ildens renhet vi kan ha samfunn med hverandre i den levende Guds menighet. De ugudelige kan ikke bli stående der. De som ydmyker seg blir frelst og renset, men de andre kommer utenfor.

De som gjør urett, skal ikke arve Guds rike. 1. Kor. 6, 9. Om en rettferdig faller i en urettferdighet, så er det som å bli dyppet ned i en sølepytt. Han kjenner seg skidden og vemmelig både utvendig og innvendig. Han vil skynde seg med å erkjenne og bekjenne og få gjort det godt igjen både med Gud og mennesker. — Men de som f. eks. har lånt penger og ikke setter noe alvorlig inn på å få betalt sin gjeld så fort som mulig, er frekke og ugudelige. En får innskrenke det personlige til minst mulig og betale det man kan pr. uke eller måned. — Hver den som nevner Herrens navn skal avstå fra urettferdighet. De som fører de mange til rettferdighet skal skinne som stjerner evindelig. Den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. — De som blir med i opprykkelsen, har alle sine saker oppgjort med Gud og mennesker. Det er ingen som står igjen og kjenner seg bedratt for jordiske eiendeler når disse farer opp. Bruden er ren og tro. De er født ved sannhets ord som er mektig til å frelse.

Porten er like trang og veien like smal i dag som på Jesu tid. Men også i dag er det falske profeter som gjør porten vid og veien så bred at omtrent alle slags mennesker kan komme inn på den. Vokt eder for slike, sier Jesus. Denne selvlagede vei fører ikke til livet.

La oss gå frem i renhet, rettferdighet og troskap for Herrens åsyn i full visshet på at han som begynte en god gjerning i oss, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.