Et legeme laget du for meg

Et legeme laget du for meg.

«Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.»

Dyreofringene var et billede inntil Jesus kom, og de kunne ikke gjøre menneskene fullkomne etter samvittigheten. De var pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Da Jesus hadde fullbrakt verket, var tiden inne at dyreofringene skulle opphøre. Jesus bar seg selv frem som et offer, for det var umulig at blod av okser og bukker kunne bortta synder. Det første (dyreofringene) ble avskaffet, og det annet ble innsatt, og dette annet var med sitt legeme å gjøre Guds vilje. Derfor heter det: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg.»

I dette legeme var de offerne som Gud hadde lyst til, og det var ofringen av menneskeslektens egenvilje. Nu var det ikke lenger umulig å nå det fullkomne, men nu ble det mulig, for det heter: For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3.

Loven nådde ikke lenger enn til den synd som kom ut av mennesket, men maktet ikke å komme inn i dem for å gjøre ende på synden der hvor dens opphav var.

Men det som går ut av munnen det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent.

Fariseerne og de skriftlærde ga flittig tiende av mynte, anis og karve, men enset ikke det som veide tyngre, rett og barmhjertighet og trofasthet. Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. De renset beger og fat utvendig, men innvendig var de fulle av rov og griskhet. De forsøkte å få det pent utvendig, men deres indre var langtfra fagert. Der bodde griskheten, og den kom nok også rett ofte tilsyne hos dem. Derfor befalte Jesus dem først å rense begeret innvendig, så ble det også rent utvendig. Slik tale hadde de nok aldri hørt før. De hadde jo loven og profetene og de gamles vedtekter, og dette siterte de også flittig. Derfor sa Jesus til dem: «Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer meg med lebene, men deres hjerte er langt borte fra meg.» Mark. 7, 6.

Herav skjønner vi at blir ikke hjertet renset, så blir det hele fåfengt, for teori er ikke liv, men teori omsatt i gjerning, det er liv. Dette var det Jesus utførte, idet han frembar seg selv som et offer. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet. Johs. 1, 14.

Paulus, som var en tro etterfølger av Jesus, sier om seg selv: Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 1. Kor. 13, 2—3.

Her kan vi se at det var ikke mangel på offer hverken av det ene eller det annet, men på tross av det så ble det dog intet dersom kjærligheten manglet. Dog, manglet den ikke hos Paulus. Og Johs. sier: For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge. 1. Johs. 5, 3.

Disse bud er den nye pakts bud som Gud skriver i hjerte og sinn. Dette var det annet som ble innsatt, det som var bedre enn den første pakt, som var skrevet på stentavler.

For hadde hin første vært ulastelig, da var det ikke søkt rum for en annen; det er jo lastende ord han taler til dem når han sier: Se, de dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land; for de ble ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren. For dette er den pakt som jeg vil opprette med Israels hus etter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. — Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte. Hebr. 8, 7—10, 13.

Når vi nu i likhet med Jesus har fått et legeme, så er det for i det legemet å utrette Guds vilje. Det er ikke noe utenom oss, men det skal skje i oss og ved oss. Heller ikke skal vi fare med ting som ikke er ære verdt, som har ord for å være visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Kol. 2, 23. Nei, ikke noe trolldom, men enkelt og liketil så ikke en dåre farer vill. Som Paulus sier: «Kjærligheten er langmodig!» Hva er det som bor i meg, i mitt kjød, innenfor mitt legeme? Jo, der bor utålmodigheten! Hva har nu Gud mest lyst til, enten at jeg gir til føde for fattige alt jeg eier, men i mitt hjem er like utålmodig, eller at jeg ofrer meg selv, min utålmodighet, på Herrens alter og gir mindre til de fattige? Og videre: Kjærligheten bærer ikke avind! Hvor mange er det ikke som bærer kristennavnet og som samtidig bærer på avind mot sin næste? Da er kjærligheten til Gud ikke tilstede. For dersom noen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett. 1. Johs. 4, 20.

Herav kan vi se at det som Gud har lyst til, er at alt det som i meg er av det onde, som Guds ord og ånd åpenbarer for meg, det må ofres på Herrens alter og fortæres av ilden. Da kommer alt i rette skikk.

Her går man kraftig vill idet man ikke tror det er mulig å elske alle. En tror ikke at Gud kan omskape et menneske, og just derfor søker en mange kunster og ofrer mange ting som Gud ikke har behag i, fordi det som skulle ofres, utålmodigheten, avind, havesyken osv. ikke blir ofret.

For jeg har ikke talt med eders fedre og ikke gitt dem befaling på den dag jeg førte dem ut av Egyptens land, om brennoffer og slaktoffer, men dette var det bud jeg ga dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel. Men de hørte ikke og bøyde ikke sitt øre til meg, de fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte, og de vendte ryggen, ikke ansiktet til meg. Jer. 7, 22—24.

Ja, la oss se til at vi gjør hva Herren har talt, og ikke en masse ting som han ikke har nevnt engang. Vend ditt øre og ansikt til Herren og lytt til hans røst i ditt indre og gjør ikke som disse som vendte ryggen til. Hvor mange er det ikke som det har gjort? Som f. eks. fordi de ikke har fått avind til sin bror ut av livet, har vendt formaninger ryggen og sagt farvel!

Og du skal si til dem: Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst og ikke tatt imot tukt; redeligheten er gått til grunne og er utryddet av deres munn. — Og de har bygget Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å oppbrenne sine sønner og sine døtre med ild, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte. Jer. 7, 28, 31.

Ja, slik kan man ha det. Man ofrer heller nær sagt hva som helst bare for litt ære av mennesker, enn man ofrer sin vrede og blir æret av Gud. La oss se til at det ikke vokser opp en Tofethaug i våre liv, med alter hvor det ofres for menneskenes åsyn. Slike hauger er det mange av i dag i den religiøse verden. Der oppbrenner man sine sønner og døtre, idet de opplæres til å beundre det store i denne verden. La oss heller, så meget mere, påminne vare døtre og sønner om Herrens vilje, om å gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.