Unødige anfektelser

Unødige anfektelser.

Likesom det er forskjell på bevisst og ubevisst synd, så er det selvfølgelig også forskjell på hvordan man skal reagere overfor de to ting.

De som blir fristet og faller i synd, må ikke ta det lett og si som så at det var ikke så farlig. En blir da overfladisk og forherder seg, så når en kommer ut for det igjen, har en ikke fått skrekk i seg for synden, men faller igjen. Nei, det må bli sorg over handlingen og bekjennelse for Gud og mennesker, hvis det er gått ut over andre. Og en må fatte det forsett: Aldri i livet mere fall og synd. Da er en ferdig med det og kan atter glede seg i Gud.

Helt annerledes blir det når det gamle menneske er korsfestet. Da vil vi bare det gode og rette, men da skjer det at vi, likesom Paulus, blir tatt til fange under syndens lov som er i lemmene. Rom. 7, 23. Vi sier og gjør meget, og hensikten var det gode, men baketter oppdaget vi at vi kan ha skadet og såret andre ved mangel på visdom. I et slikt tilfelle skal vi selvfølgelig ikke ta det som om vi med vilje gjorde det gale og gå og sørge over det. Men her setter Satan inn i en lysets engels skikkelse og vil drive en til bot og anger. Han maler opp hvor forferdelig det er handlet, og sier at når du kan gjøre slikt, da må du være meget ond og forferdelig langt borte fra Gud. Men ser du da ikke løgnen og bedraget i dette! Du var jo ikke fristet til noe ondt, og selvfølgelig kan det så ikke være tale om noe fall. Hva skal du gjøre bot for og hva skal du angre? Nei, djevelen vil holde deg nede i mørke hvor han har makten, og pine og plage deg så du til sist mister all glede og frimodighet. Se å komme ut av det mørket!

Har det vist seg ting som var forkjærte og kunne skade uten at du med ditt sinn var med på det, så ta deg ikke det så nær. Hvem av de hellige har ikke hatt det sådan. Innrøm at det var uheldig, og kan det rettes noe ved det, så gjør det og vær ferdig med den sak. Da er du i rett stand til å møte de neste oppgaver.