Forlikelsens tjeneste

Forlikelsens tjeneste

«Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» 2. Kor. 5, 19—20.

Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv. Det er et budskap som vi har fått å bringe menneskene. Fra Guds side er det i orden. Han sier at om dine synder er røde som blod, skal de bli hvitere enn sne. Ved og igjennom Kristus er det at den nåde tilflyter oss. Nu skulle en jo tro at alle mennesker ville motta den. Mennesket har jo syndet slik imot Gud, at en skulle tro at når de fikk høre at Gud ville tilgi, de da grep om det med glede; men nei. Vår hovedsakelige tjeneste blir å formane i Kristi sted: La eder forlike med Gud! De vil altså ikke. En må nøde dem. Men når mennesket får se sin synd, da er det ofte det tviler på om Gud vil tilgi.

Ellers er det menneskene som er misfornøyde med Gud og hans styrelse. Det stakkars kryp mener at når det ikke forstår Guds handlemåte, så må det være feil.

Når en tenker på forlikelsens tjeneste, så tenker de fleste hovedsakelig på syndenes forlatelse — at menneskene kommer dithen at de tror på Jesu død for seg. Men tjenesten opphører ikke der. Det trenges en slik tjeneste overfor de aller fleste som i dag tror de er forlikte. Det viser seg i det daglige liv at de ikke er forlikte med Gud, men anklager Gud ustanselig og opponerer mot ham.

Jakob måtte gjøre forlikelsens tjeneste blant dem han kaller sine brødre. Han så ufreden iblant dem, og han går irette med dem idet han formaner dem og sier: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder.» Jak. 4.

Han taler videre om tungen, idet han går irette med dem og formaner dem: «Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds billede. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.» Jak. 3, 9—10.

Du er altså ikke forlikt med Gud når du forbanner menneskene. Nei, når du baktaler din bror, da baktaler du loven og setter deg opp til å være lovens dommer. — En er lovgiveren og dommeren, han som er mektig til å frelse og til å ødelegge; men du, hvem er du som dømmer din neste? Jak. 4, 10—12. Du må altså forlike deg med Gud og ydmyke deg under hans hånd, om du skal komme i rett forhold til menneskene. Det er jo Gud som gir dem alle nåde. Han lar dem leve, og han tar deres liv. Han lar dem være friske og få utøve sin gjerning, og han hindrer dem og legger dem på sykeleie. Gud våker over alt dette, og vi må forlike oss med Gud, så vi ikke engang sukker mot hverandre. Se, dommeren står for døren, sier Jakob 5, 8—10. Han utøvet forlikelsens tjeneste like inn i de innerste hjerterøtter.

Peter gjør forlikelsens tjeneste blant de utvalgte etter Gud Faders forutviten, og formaner dem til ikke å undre seg over den ild som kommer over dem til prøvelse. Han taler om å være tålmodige når de gjør det gode og likevel må lide, og ber oss å følge etter i Jesu fotspor, han som ikke truet, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. Om vi hånes for Kristi navns skyld, er vi salige, sier han. Og han formaner: Gjengjeld ikke ondt med ondt, men tvertimot velsigner; for dertil ble I kalt, at I skal arve velsignelsen. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye eder i sin tid.

Gud er altså med i alt dette. Han har utvalgt oss og vil frelse oss og likedanne oss med sin Sønn. Hans visdom og kjærlighet er for oss uransakelig. Den minste knurr eller sukk er en protest mot hans styrelse. Da trenges det forlikelsens tjeneste, og den må stiles til deg som sukker: «La deg forlike med Gud!» Du må tro, så skal du etterhvert komme til å fatte Guds visdom og kjærlighet. Rom. 9, 20. 11, 33.

Paulus sier idet han også gjør forlikelsens tjeneste: Den nærværende tids lidelse er ikke å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. — Det er som han vil si: Klag ikke over Guds vei til frelse, han skal lønne deg så rikelig at du har ingen grunn til å knurre. Bare forlik deg med Gud. Det skal du tjene veldig på.

Han sier videre: «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Nemlig til å bli likedannet med hans Sønns billede. Rom. 8, 28—29. Få har forståelse av at det er det Gud vil gjøre med dem, og at det er mens de lever nu, at han skal gjøre det, og at alt som skjer, er Guds hånd og arbeide med dem for å få det billede frem. Dette er helt fremmed for de kristne i dag. Nei, det skal Gud gjøre når vi kommer til himmelen det, sier de. Derfor hører man dem klage over nær sagt alt — over øvrigheten, som er av Gud, over skatten, over at det er forlite å få kjøpt, at det er for dyrt, og for ikke å tale om over menneskene som de omgåes, både ufrelste og frelste, ja, også over sin egen ektefelle, og lurer på om ikke Gud har gjort feil når han føyde dem sammen. Ingen klager jo over å ha fått for god ektefelle, så de må jo mene de var verdt en som var bedre, og at de var verdige til å ha det bedre, mere penger og flottere på alle vis. Jo, det trenges nok å si som skrevet står: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, og stå djevelen imot.»

Hvem har forlikelsens tjeneste? Hvem vil og kan gå inn i denne tjeneste og stå i Kristi sted. Han hadde ingen ting å anklage Faderen for, men var lydig i alt.

Paulus hadde i sannhet forlikt seg med Gud og gjort seg fortrolig med alt. Han vet at Satans arbeide er å skille oss fra Kristi kjærlighet. Vi minnes hvordan Satan arbeidet for å få Job til å si Gud farvel. Men Paulus nevner opp alt det verste som kan ramme et menneske på jorden, og han sier: Intet av dette skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom. 8, 35.

Bare slike er det som kan stå i Kristi sted og utøve forlikelsens tjeneste til fulle. Den tjenesten behøves ustanselig i det daglige liv og under private samtaler. Det gjelder ikke å sove, så en ikke jatter med og blir dratt ut i den djevelens ånd, protest mot Gud: Er det virkelig sant, skal en ikke ha lov til det heller, det må da være måte på, osv. 1. Mos. 3, 4.

Må Gud oppreise mange med forlikelsens tjeneste, og må vi som har den, våkne opp til å utøve den og ikke unndra oss.