Vårt ansvar i menigheten

Vårt ansvar i menigheten.

«Hvorledes er det altså brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære, eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til oppbyggelse.» 1. Kor. 14, 26.

Hvorfor kommer vi sammen? Vi kommer sammen for å bli oppbygget. Ikke for noe annet? Dessverre er det mange som bare kommer til møtene for selv å bli styrket og oppbygget. Men skal vi bli oppbygget, så må det nødvendigvis være noen til å bygge oss opp. Derfor priser vi Gud for at det er mange som kjenner sitt ansvar som lem på Kristi legeme. De kommer ikke til møtene bare for å bli oppbygget, men for å oppbygge. Det var ikke så helt sprekt med korintierne, men når de kom sammen, så hadde de alle med seg noe som var til oppbyggelse. En annen ting er det at de trengte en formaning til å huske på å ha oppbyggelsen for øye, og ikke seg selv og det de hadde med.

Hvordan er det med oss, brødre og søstre? Det kommer an på hvilket mål vi legger på oss. Ser vi på det som en kristelig forsamling, så er det enestående bra — iver og glød og mange vidnesbyrd. Men ser vi nøyere på det, så legger vi merke til at det, i alle fall mange steder, er en fast stab som preger møtene med vidnesbyrd og bønn, og så er det en større eller mindre del av forsamlingen som sjelden eller aldri gir lyd fra seg.

Det andre mål vi kan legge på oss, er lyset over Kristi legeme, og lemmenes innbyrdes avhengighet av hverandre. Vi trenger hverandre, ja alle sammen så trenger vi å høre deg, du som ikke har vidnet på flere år. Kjenner du ikke ditt ansvar som lem på legemet? Bildet med Kristi legeme er jo tatt fra vårt naturlige legeme. Hvis de fleste av våre lemmer og organer var i virksomhet og tjeneste for det heles beste, men f. eks. venstre fot, høyre øye, høyre hånd, det ene nyret og venstre lunge ikke var i virksomhet, eller i beste fall av og til, var det da god grunn til å slå seg til ro med at den alt overveiende del av legemets organer og lemmer var i virksomhet? Legemet kunne leve med de ovenfor nevnte mangler, men det ville bli usedvanlig sterkt hemmet i alt det skulle ta seg fore. Nei, trøsten lå ikke først og fremst i de lemmer og organer som virket, men i å få de uvirksomme i virksomhet.

Kristi legeme er i sannhet en levende organisme, fordi alle organer som legemet er sammensatt av, er i en uavbrutt livsvirksomhet for det heles beste. Når vi får en levende tro på at vi er et organ i denne organisme, Kristi legeme, da blir det nødvendigvis virksomhet. Da tror vi at alle de andre trenger oss, ikke bare våre forbønner i lønnkammeret, men også vår røst på møtene. Samtidig virker denne tro en dyp respekt og ærbødighet for hver eneste bror og søster og deres tjeneste, da vi vet hvor livsviktige de er for oss.

Men om jeg aldri sier noe på møtene, så kan jeg jo ha en skjult tjeneste og virksomhet, vil kanskje noen innvende. Ja, du kan nok ha en skjult tjeneste, men den hindrer deg nok ikke fra å være lydig mot Ef. 5, 18—19 og Kol. 3, 16. Den som stjal, stjele ikke lenger, står det i Ef. 4, 28. Hvis en bror gir deg kr. 1000.—, for at du skal bruke dem til menighetens beste, så ville du ikke legge dem på kistebunnen. Du stjeler ikke, har kanskje aldri gjort det. Men når du sitter på møtet og får et ord av Gud som du kjenner du skal vidne om, da beholder du det ofte for deg selv. Hva gjorde du da? Du stjal fra dine brødre og søstre. Vi skulle hatt det ordet den kvelden vi, men vi fikk det ikke. En sang blir så levende og velsignet på et møte for en søster, og hun kjenner en indre drift til å reise seg og synge den. Men så synes hun ikke at hun har så god stemme som søster A. som sang tidligere på kvelden. Vi fikk ikke høre den sangen, søsteren stjal den fra oss. Hvor meget er det ikke gjennom årene stjålet fra brødre og søstre på dette vis. Gud gav deg, han gjorde ordet og sangen levende for at du skulle gi det videre til oss. Men du gjorde det ikke, du stjal fra dine søsken i Herren.

Når vi kommer sammen f. eks. til bryllupsfest, så har vi alle noe med: en bløtkake, kringle, vafler, smørbrød osv. Så dekker vi langbord og spiser av det enhver har hatt med. Det er så naturlig at vi skal ha noe med oss. Vi tenker ikke at den og den har så meget å gi, så jeg behøver visst ikke ha noe med. Må Gud gi at det blir like naturlig for oss alle sammen å kjenne ansvar for at det kommer mat på bordet når det er møte. Heretter tar vi altså med oss noe alle sammen, og så dekker vi langbord. Vi kommer kanskje ikke til alle på ett møte, men vi kommer innstilt på å tjene om Gud så virker. Men legger vi vinn på å si meget med få ord, så er det rent merkelig hvor mange som kommer til. Respekten for de andre lemmenes tjeneste, og troen på deres nødvendighet, samt at ingen kan utfylle alt alene, gjør at man gir hverandre plass.