Herlighetsliv og herlighetslegeme

Herlighetsliv og herlighetslegeme.

Den alminnelige mening er at de troende skal få et herlighetsliv i de dødes oppstandelse eller ved Kristi gjenkomst. Men etter Fil. 3, 20 og 21 er det et herlighetslegeme vi da skal få. Herlighetslivet derimot, det tilegner vi oss nu ved forvandling dag for dag, fra den ene herligheten til den andre. Dette ser vi med all ønskelig tydelighet av 2. Kor. 3, 18.

Således blir det denne sammenheng, orden og harmoni i saken: De som ved forvandling har fått del i et herlighetsliv her i utlendigheten, de får i oppstandelsen, eller ved Kristi gjenkomst, et herlighetslegeme. Bare et herlighetsliv passer i et herlighetslegeme. —

Helliggjørelse er noe veldig stort, noe som alle lydige får del i. Herliggjørelse er et enda sterkere uttrykk, et uttrykk for rikdom og overflod av alle Åndens frukter, av alle Kristi dyder.

Som vi ser av Rom. 8, 30 er enden på frelsen å bli herliggjort, å bli delaktiggjort i Kristi herlighet. Og hva den innvortes herlighet angår, så skjer altså denne herliggjørelse nu i vårt kjøds dager! Overensstemmende med dette heter det at den sannhet som blir i oss, den skal være med oss til evig tid. 2. Joh. 2.

Vi får herligheten inn i oss ved forvandling her i tiden, og skal ha den med oss inn i evigheten. For en frelse!!! Her trenges helhjertethet og en levende tro.

Hva er egentlig Kristi herlighet? Det er først og aller mest hans livsinnhold, hans vesen, hans egenskaper, hans dyder. At det også blir ytre herlighet, er egentlig det minst viktige ved saken, og den ytre herlighet er en følge av det første og det største, nemlig den innvortes herlighet.

Når derfor Paulus skriver til korintierne at de så bare på det utvortes, så var dette et meget, meget dårlig skussmål. Men han arbeidet med godt håp for dem allikevel. —

Vårt herlighetsliv med Kristus er nu skjult i dette dødens legeme som vi nu bærer, selv om mange av dets frukter er åpenbare. Nu er det skjult tilstede i oss, men siden skal det åpenbares på oss. Rom. 8, 18. Da skal han vise seg herlig i oss. 2. Tess. 1, 10. Men allikevel — mens vi er her til huse — blir vår Herre Jesu navn herliggjort i oss, og vi blir herliggjort i ham. 2. Tess. 1, 11 og 12.

«Gud tok oss ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten . . . forat I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.» 2. Tess. 2, 13 og 14. Altså innvortes nu, men utvortes først senere.

I alminnelighet tror man ikke engang på seier over alminnelig grov synd som f. eks. vrede, ukyskhet, bekymring — langt mindre tror man på forvandling fra herlighet til herlighet.

Når det er tale om evangeliet, tenker man bare på evangeliet om syndenes forlatelse, det er så å si den eneste frelse man tror på. Da er det særdeles slående å legge merke til hva Paulus skriver i 1. Tim. 1, 11:

«Evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er meg betrodd.» Det var budskapet (evangeliet) som apostlene gikk ut i verden med: Guds løfter om, ord for, frelse til, nåde, kraft og hjelp til ikke bare å få tilgivelse for gjorte synder, men bli delaktige i et fullkomment seirende liv, ja endog i den salige Guds innvortes herlighet mens vi er her til huse.

Tenk — at et slikt herlighets-evangelium er oss betrodd!

Ære, ære, ære være Gud og Lammet!