Verdig for Guds rike

Verdig for Guds rike.

Vårt kall er å få del i Guds rike og hans herlighet; men for å få del i det, kreves det av oss at vi skal vandre verdig.

«Og bad eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.» 1. Tess. 2, 12.

Hva vil det si å vandre verdig for Gud?

I 2. Tess. 1, 4 roser Paulus menigheten der for den tålmodighet og tro som de viste ved å holde ut i alle de forfølgelser og trengsler som møtte dem, og i vers 5 forklarer han at disse motganger møter dem forat de skulle finnes verdige for Guds rike.

Det er altså ved å holde ut i lidelser, trengsler og motganger vi blir verdige for himlenes rike.

Som menneske vil en jo helst slippe så lettvint som mulig gjennom verden. En vil helst ha det så makelig som mulig på alle områder — ingen motstand, ingen lidelse og ingen trengsel. Kjødet roper: spar meg! Men hva blir enden på et slikt liv? Det blir nok lite å komme frem med på dommens dag. Det gjelder virkelig å få sine øyne åpne for den herlighet som ligger i de ting som kommer i vår vei, og av hele hjertet gå inn i det og holde ut i tålmodighet og tro. Hvor mange er det ikke som sukker og klager over de ting som kommer i deres vei.

Man undrer seg over sine prøvelser og spør: hvorfor skal jeg ha det slik, og hvorfor skal jeg møte dette, osv.

Da blir jo prøvelsen bare tap. Peter formaner oss til ikke å undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, for i samme mon som vi har del i Kristi lidelser, skal vi glede oss, forat vi i hans herlighets åpenbarelse kan glede oss med jubel. 1. Pet. 4, 12—13.

Derfor, jo større lidelse, desto større herlighet. Lidelsene blir inngangsportene til selve himlenes rike. Må derfor alle sukk og klager over alt og alle for evig opphøre i våre liv.

Lovet og priset være Gud som har vist oss denne lidelsens vei, og må han gi oss nåde og kraft til å vandre verdig på den.

«Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.» Rom. 8, 17.