Vanskelige tider!

Vanskelige tider!

Når Paulus taler om vanskelige tider, så tenker han ikke som menneskene på det økonomiske. Nei, han tenker på sjelenes frelse, og hvor vanskelig det vil være å finne sannheten; for hvorhen en vender seg, vil en ikke finne stort annet enn hykleri. 1. Tim. 4, 1—2 og 2. Tim. 4, 1—4.

Å forstå den tid vi lever i, er vanskelig; for vi har ikke sett noe annet, og vi er oppdratt i den ånd som råder, og tror derfor at det skal være slik. Når Gud da oppreiser en profet som han gir lys, og når profeten setter lyset i staken, så kolliderer han med hele sin samtid og blir betraktet som forfører og oppvigler.

Noe av det siste et menneske blir frelst ifra, er å ville være storkar og få det til å bli stort og å søke ære. Denne tilbøyelighet fører menneskene på avveier, også dem som søker Gud, og Jesus sier: Hvor ledes kan I tro som tar ære av hverandre? Vi lever i den siste tid, i den tid da nåden begynner å vike fra hedningene og på nytt kommer over jødene. Dette forstår vi av at hedningefoten over Jerusalem er blitt fjernet, så nesten hele byen er blitt fri og gjort til Israels hovedstad. Luk. 21, 24. — Menneskene kjenner seg uvisse og rotopprykket og undrer på hva som vil skje. Slik er det både med de ugudelige og de religiøse. I denne forventning er det Satan har rikelig anledning til å komme med sin forførelse, og han kommer i lysets engels skikkelse med tegn og undere. 2. Tess. 2, 9—13.

De religiøse kjenner at nåden viker bort. Det er vanskelig å få vekkelse, og om det blir en del vekkelse, så blir det ikke den syndenød og den frelsesfryd som de kan minnes for 40—50 år siden. Det hele ligger mere på overflaten.

De fleste religiøse regner med en stor vekkelse før Jesus kommer igjen, og alle partier vil gjerne at den skal begynne hos dem. Det gjøres og ofres utrolig meget, og det er blitt en særlig forventning om at det skal skje tegn og undere, da særlig helbredelse av syke. En av Sveriges største predikanter sa innfor en forsamling på tre tusen: Jeg vil forberede forsamlingen på en tid da Gud skal gjøre tegn og undere, og skarer skal frelses.

I alt dette arbeide kjenner man at tyngdepunktet er: Det må bli stort! — Just der er feilen og villfarelsen. Tyngdepunktet må være helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Gud. Hebr. 12, 14.

Vi er kommet til den tid at det skinner av gudsfrykt, men hvor er kraften til et seirende liv? Mange predikanter lever i forskjellige synder, men forkynner Guds ord like fullt. De kjenner på det, og det skrives i religiøse blad at det må bli noe annet, ellers vil de ikke være rede til Jesus kommer. Så prøver de på å bekjenne sine synder og likesom lage en Oxfordvekkelse. Hvorfor det? Jo, for at det må bli noe stort: tegn og undere og mange sjeler frelst — stort, stort, stort. At de hver dag må ta sitt kors opp og fornekte seg selv, og at de må holde Guds bud, nei, det er trelldom. — I den ånd og atmosfære er det Satan i lysets engels skikkelse får fritt spillerum. Og til og med Gud skal sende dem kraftig villfarelse så de tror løgn, alle de som ikke tok imot kjærlighet til sannheten. Da kan de jo og med rette påstå at det er fra Gud. De er kommet inn i Bileams villfarelse, han som gikk på Guds ord, men Herrens vrede opptentes.

Når apostelen har forberedt menigheten på en tid med tegn og undere og advart dem, sier han: «Men vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten.» Her ser vi hvor tyngdepunktet skal ligge. Har du det store for øye, og søker du ære, da farer du vill så sikkert som Gud lever. I dette var det de sytti disipler som Jesus utvalgte seg, også for vill, og Jesus rettledet dem og sa: Gled eder ikke over at åndene er eder lydige, men over at eders navn er oppskrevet i himmelen. — Siden gikk de fra ham. Joh. 6, 66. Da Jesus selv begynte sin virksomhet, møtte Satan opp for å avspore ham, og fristet ham til å gjøre tegn og undere.

Det skal du vite at ikke skal det hindre deg fra å komme med når Jesus kommer, at du ikke har gjort tegn og undere, men det at du ikke er blitt forvandlet til Jesu billede. Veien som fører til livet, er smal. Det er hver dag å fornekte seg selv. Der blir det ikke noen ære å få. Det blir aldri stort i menneskers øyne, og du kan ikke gå den uten å gå igjennom porten som er trang — nemlig å oppgi alt i denne verden. Men så kan du og være sikker på at veien fører frem.

Når vi søker de åndelige nådegaver, så skal vi søke dem i rikelig mål til menighetens oppbyggelse. 1. Kor. 14, 12. Når noen blir helbredet i Jesu navn, så må vi glede oss over det, men det må ikke oppta vårt sinn så vi kommer bort fra den trange vei; for gavene er ikke garanti for at det er riktig, men fruktene. Nådegavene er til velsignelse mens vi venter på Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Kor. 1, 7. Når han kommer, faller de bort. Da blir det alene spørsmål om helliggjørelse. 1. Kor. 13, 8. Derfor må vi i denne vanskelige tid søke helliggjørelse først og sist, så ingen eller intet makter å forføre oss. Da skal vi aldri komme på skam.