Du tror det du håper på

Du tror det du håper på.

«Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» V. 1.

Siden oppregner apostelen en hel skare menn og kvinner som utrettet og oppnådde det umulige ved tro. Vi kan da spørre, hva var det for noe ekstra ved disse, så de fikk en slik tro? Jo, det var håpet i deres hjerter. Det var det som skilte seg slik ut fra det håp som var i de andres hjerter. De hadde det slik: «Mot håp trodde han med håp.» Rom. 4, 5.

Det som menneskene håper på, har de også lett for å tro på. Ved tro ble Enok bortrykket; men før fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud. Ved tro bygget Noa en ark til redning for seg og sitt hus. Men før han ble varslet av Gud om å bygge den, vandret han med Gud og fikk det vidnesbyrd at bare han var rettferdig for Guds åsyn. Av dette forstår vi at deres håp gikk i en ganske annen retning enn menneskenes i deres samtid.

Det er en del mennesker som sier at de ville gjerne tro, når man snakker med dem om åndelige ting, men de kan ikke, og de beklager at de ikke kan. De kan høres så fromme ut, men det er noe feil med håpet i deres hjerter. Det håp de har innerst inne i hjertet, er nok ikke så fromt.

Disse troes-helter ble ensomme — de kunne ikke glede seg sammen med de andre. I deres hjerter var det et skrik etter Gud, etter det som var rent og hellig. De lot seg ikke rokke fra det håpet, og Gud belønnet dem. Troens styrke er akkurat i forhold til trangen i hjertet. At det er slik, kan vi forstå av Paulus’ ord, når han ber om å bli fridd fra vrange og onde mennesker, for troen er ikke alles sak. 2. Tess. 3, 2. Den er ikke onde og vrange menneskers sak. Og de som kaster fra seg en god samvittighet, de lider skibbrudd på sin tro. 1. Tim. 1, 19 og 6, 5.

At Abraham ble kalt til å gå ut, kom av det håpet han hadde i hjertet, slik at han led under den tilstand menneskene var i. Derfor fikk han og Sara tro til å grunne en helt ny slekt. Og ved tro bodde de som fremmede i det lovede land, og vidnet om at de ventet på det himmelske. V. 16.

Det var mennesker med slike hjerter som fikk slike løfter. Og når de fikk løftet, da grep de om det med hele sitt hjertes håp. Sara måtte tro for å få Isak, og jomfru Maria måtte også tro for å føde Jesus. Luk. 1, 45. Slik må også vi gripe om løftene som er gitt oss i Kristus Jesus, med hele vårt hjertes håp og holde fast. Da arbeider løftet i våre liv. Idet vi griper om løftet, begynner det et fosterliv. Tro er full overbevisning om ting som ikke sees. Hvor stengt og umulig det enn ser ut, så har vi ikke noe annet å stole på, for vi har det slik i våre hjerter at vi kan ikke tilfredsstilles med noe annet. Derved får det fosterlivet tid og næring til å utvikle seg inntil fødselen kommer, da løftet går i oppfyllelse.

Ved tro ble Enok bortrykket. Det er også ved tro bruden blir opprykket. Det håp og løfte har arbeidet i hennes hjerte dag og natt, og hun har renset seg og våket og bedt hver tid og stund og ventet. Hvor lenge, betyr ingen ting, for noe annet har hun ikke interesse av likevel. Det er nok mange som vil være med i opprykkelsen, men så kan de tilfredsstilles med noe på jorden også. Når det da drøyer med oppfyllelsen, og vanskeligheter kommer, slipper de det grepet om løftet, og fosteret dør. De tar imot utløsning. V. 34. Men han er trofast som gav løftet. Enok opplevde det som ikke var sett, og heller ikke vi skal beskjemmes.

La oss derfor gripe om Guds løfter med hele hjertet og holde fast inntil de alle får sin oppfyllelse på oss. 2. Kor. 1, 19—20. Ved tro var det de gamle fikk godt vidnesbyrd.