Jesu lære og tjeneste

Jesu lære og tjeneste.

Jesu liv, lære og tjeneste var kompromissløs. Han var sannheten og forkynte sannheten. Det var ikke plass til noe kompromiss i hans lære og tjeneste, det var enten eller.

Han var ikke interessert i enige tilhengere, men helhjertede etterfølgere. Sine tilhengere ble han kvitt den dag han sa til dem at de ikke hadde liv i seg, dersom de ikke åt hans kjød og drakk hans blod. På den dag var det slutt med all begeistring, og alle hans undere og velgjerninger var glemt. Nu knurret de, tok anstøt, og dro seg tilbake fra ham. Joh. 6, 53—69.

Han nødet dem ikke til å bli, heller ikke nødet han den prektige unge mann til å komme tilbake, han som vi leser om i Matt. 19, 16—26.

Han satte sverdet midt i hans ømmeste punkt, slik at han kom på et avgjørende valg. Jesu tjeneste brakte alltid menneskene på valg, hans lære var enten eller. Manglet Jesus visdom siden han holdt opp nåløyet for en som ennu ikke hadde fått del i livet? Kunne han ikke blitt vunnet om han hadde vært litt mer forsiktig? Jo, som tilhenger, men ikke som etterfølger. Etter sitt møte med Jesu sverd kunne han muligens fatte et annet sinn når han fikk summet seg litt. Gud vet om han gjorde det. Denne unge, prektige mann gikk bedrøvet bort. Jesus fikk ham kjær, det var ikke så ofte å treffe på en slik ungdom. Men han ropte ham ikke tilbake, han lot ham gå. Budene hadde han holdt fra sin ungdom av, og evig liv ville han ha. Var da ikke dette nok for Jesus. Nei, og atter nei. Vil du være fullkommen, spurte Jesus ham; det var altså det han var så interessert i. Denne prektige ungdom ble bedrøvet over den anvisning Jesus ga som vei til fullkommenhet. Det ble for kostbart, han ville ikke. For en ungdom, men dog ubrukelig. Så rent og godt et liv, allikevel vendte han Jesus ryggen.

Peter var ingen fullkommen mann til å begynne med, men han ville betale det som det kostet for å bli det. Han hadde bevist sitt sinnelag ved å forlate alt det jordiske for å følge Jesus. Han var fullkommen etter sitt sinnelag, selv om det tok tid å få livet fullkomment. Vil også I gå bort, sa Jesus til de tolv, etter at hans andre disipler hadde trukket seg tilbake likesom den rike, unge mann, på gr. a. at Jesus holdt opp nåløyet, som er livets ord, for dem. Peter svarte for dem alle: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» Livets ord, kalte Peter Jesu tale. Hård tale, kalte de andre den. Peter elsket livets ord, han elsket det sverd som borret seg inn i hans ømmeste punkt. Derfor ble han ikke fornærmet når han etter all sin velmenthet fikk høre av Jesus: «Vik bak meg Satan, du er meg til anstøt.» Heller ikke når han fikk denne: «Når du engang omvender deg, da styrk dine brødre.»

La oss sammenligne Peter og den prektige, unge mann. Denne unge mann fikk sikkert godt vidnesbyrd av alle, og heller ikke var han så vanskelig å tåle, for det står ikke noe om at han hadde noe sverd. Det er de som har sverd og er nidkjære nok til å bruke det, som kommer i ilden. Peter brukte engang sverdet sitt til å hugge av øret på yppersteprestens tjener. Han skulle ikke ha gjort det. Stikk sverdet i skjeden, sa Jesus til ham. Denne handling og Jesu refselse kunne nok gi samtaleemne for mange som hverken hadde sverd eller nidkjærhet nok til å bruke det, om de hadde hatt noe. Finner vi ikke noe annet enn uviselighet og hårdhet i denne handling? Øyner vi ikke tvers gjennom selve handlingen en kjærlighet som satte sitt eget liv på spill for Jesu skyld? Det var en avgrunn mellom Peter og den rike, unge mann, og denne avgrunn lå i deres sinnelag. Denne forskjell i sinnelag brakte Jesus for dagen ved å sette sverdet i dem.

Jesu lære er radikal, hør bare: «I må ikke tro jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd, og den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd.» Matt. 10, 34—38. Dette er vår Herre Jesu Kristi sunde ord, og den lære som hører til gudsfrykt. Noe annet enn dette er fremmed lære. 1. Tim. 6, 3. Har vi ikke sinnelag til å ta korset opp og gå gjennom nåløyet som holdes opp for oss i menigheten, så skal vi få lov å gå bedrøvet bort. Jesus skal ikke mase på oss. Vi er hverken ham eller menigheten verd. På møtene kan vi nok gå, men vi har satt oss selv utenfor menigheten, som er Kristi legeme. Ingen kan sette oss utenfor, uten vår egen utroskap.

Det er enkelte som har frihet til noe av hvert, men se til at det ikke er den frihet Jesus ga den unge mann. Han fikk lov til å gå bort fra Jesus, istedenfor å følge ham. Han fikk gå i fred, Jesus ropte ikke på ham.

La oss leve Jesu lære, ikke bare snakke om den. Blir vi stemplet som treller under loven, så er vi ikke noe for gode til å bli misforstått.

La det være oss nok at vi kjenner Guds velbehag, og at vår frihet er å være lovbundet for Kristus.

Jesus kom full av nåde og sannhet. Av nåde sa han sannheten, og de som erkjente den, ga han av nåde kraft til å leve sannheten. Jesus tjente ikke bare i sannheten, men i nåde og sannhet. Av nåde sa han sannheten, og av nåde ventet han med å si den. Joh. 16, 12. Det er det som disippelen ennu ikke kan bære, han venter med å si. Men han ventet ikke med ved sverdet å åpenbare det delte sinn, og den surdeig som truet med å syre hele deigen, sørget han for å bli kvitt.

Det er megen skrøpelighet og synd som det må bæres over med, og sjelene kommer til det selv etter hvert. Men surdeigen, de som øver en dårlig innflytelse på andre, må ikke spares. De som utvanner brødrenes «hårde tale» ved sine private fortolkninger i lønndom, og søker å få andre med seg ut i den samme frihet for kjødet, skal hugges ned av sverdet. Vil de da omvende seg, så priser hele menigheten Gud, og vil de ikke, så får de fare. De svake og de skrøpelige, som dog vil, må vernes mot slike elementer.

Priset være Gud, for at dette sverd svinges til høyre og til venstre i menigheten, uten persons anseelse. Ved dette Åndens sverd holder brødrene menigheten ren, og de nedbrytende krefter får ingen makt.