Jesus Kristus som grunnvoll

Jesus Kristus som grunnvoll.

«Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre! For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» 1. Kor. 3, 10—11.

Alt byggverk som ikke har Jesus Kristus som grunnvoll, er dømt til undergang. Vi ser i historien at kongeriker er oppstått og gått tilgrunne. De har ikke hatt Kristus til grunnvoll. Slik er det også med det enkelte menneskes liv.

Vi ser hvor ofte det går istykker for menneskene, både deres planer og foretagender. Det lykkes ikke, nettopp fordi de ikke har Kristus til grunnvoll.

Mange sier: Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, nemlig Kristus, som om det var en selvfølge at de hadde fått Kristus lagt som grunnvoll. Men det er dessverre langt fra at de fleste har fått det.

Paulus sa at han la grunnvollen som en vis byggmester. Det skulle altså visdom til å legge Kristus som grunnvoll. Og Paulus ville ikke bygge på fremmed grunnvoll. Rom. 15, 20.

Når det gjelder syndenes forlatelse, da har de aller fleste god grunn for sin tro. Der bygger de på Jesu verk på Golgata. Men når det gjelder seier over synd, da viser det seg at det er svært få som har noen skikkelig grunn for sin tro. Det vakler for dem. Og lykkes det å seire i 14 dager, så ryker det den 15., så de fleste har gitt opp å bygge sitt liv i seier. De har ikke fått lagt Jesus Kristus som grunnvoll for sin tro.

Skal det bli seier, må det gamle menneske avlegges eller korsfestes. Men har vi noen grunn for vår tro på det? Jo, like så visst som Jesus bar vår synd, og du derfor kan bli løst fra din syndebyrde, så ble også vårt gamle menneske korsfestet med ham, forat vi ikke mere skal tjene synden. Vi vet dette, sier Paulus. Rom. 6, 6. Dette er flesteparten av de kristne uvitende om. Derfor blir de aldri av med det gamle menneske, og selvfølgelig kan de aldri komme til seier over synd. Det gamle menneske kan ikke annet enn å synde, hvor meget du dresserer og pynter på det. Men her spørs det hvordan man er opplært i Kristus. Efs. 4, 21—24.

Det blir av og til talt fra prekestolene om at vi skal dø med Kristus, og at vi skal hver dag ta vårt kors opp og fornekte oss selv og følge Jesus. Men samtidig lærer de at Jesus ikke hadde noe å fornekte. At vi har noe å fornekte, om vi skal følge Jesus, det er vel ingen i tvil om; men hvem skal vi se hen til som forbillede, når Jesus ikke hadde noe å fornekte? Hva skal vi bygge den troen på at det går an å fornekte seg selv? Hvem er vår forløper? Hvem er den som først har seiret over vrede, havesyke, æresyke, osv? Er det Paulus? — Var det han, da ble det jo han som fullbrakte verket og ble grunnvoll for vår tro og som vi skulle bygge vårt liv på. Nei, ingen kan legge en annen grunnvoll enn Jesus Kristus.

Det er Jesus som er vår forløper. Hebr. 6, 20. Hør her hva han sier: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Da følger vi Jesus. Når Jesus fornektet seg selv, da fornektet han både deg og meg. Det var den samme viljen. Vil vi følge Jesus, må vi erkjenne dødsdommen som Jesus brakte over seg og deg og meg. Da blir det sant at når én er død, så er vi alle døde. 2. Kor. 5, 15. Det var Jesus som fullbrakte dette verk, og han er grunnvollen for vår tro. Derfor er døden over jeget kalt for Jesu død. Det var i ham den døden først var virksom, og derfor er den oppkalt etter ham. Den var virksom i ham mens han levde — hver dag. Derfor ble Faderen åpenbaret i hans liv. Nu skal vi ombære denne Jesu død i våre legemer, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. Kan det da åpenbares i et slikt legeme som vi har? Ja, Paulus sier så. Men da måtte det vel være en før meg med samme legeme som det er blitt åpenbaret i? Ja, Gud være takk for sitt verk i Jesus Kristus, at han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, som vandrer etter Ånden og ikke etter kjødet. Rom. 8, 3—4. Og siden har det skjedd i mange fler. Følg meg som jeg følger Jesus, sier Paulus. «For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» 2. Kor. 4, 10—11. Dette er den trange vei til livet, den som få finner. Legg merke til hvorledes apostlene alltid legger Jesus som grunnvoll for sin tro og sitt liv. 1. Pet. 2, 21—24 og 4, 12—13.

Ingen er vel i tvil om at det er jeget som hindrer Jesu liv i å åpenbares i våre legemer, og at det er jeget som skal dødes i Jesu død. Men hva mener så de som sier at vi skal dø med Jesus, og samtidig lærer at Jesus ikke hadde noen vilje å døde? Mener de at vi skal dø på et trekors som Jesus døde på Golgata? — Vi forstår at all deres tale om å fornekte seg selv og være korsfestet med Jesus blir bare hengende i luften. De har ikke fått Jesus Kristus lagt som grunnvoll for sin tro, og derfor ramler deres byggverk. Det blir ingen sann helliggjørelse.

Ved en evig ånd bar Jesus seg selv frem som et ulastelig offer. Hebr. 9, 14. I kraft av denne ånd ble vi alle ofret i og med Jesu offer. Og det var den ånd Jesus sendte til verden på pinsedagen. Det er ved denne ånd vi skal bli ikledd kraft fra det høye. Om vi skal følge Jesus, så er det ikke nok å se på Jesus, vi må få den samme kraft hvori han vandret. Når vi nu har fått Ånden, hva skal vi så med den? Vi skal ved den døde legemets gjerninger, da skal vi leve, sier Paulus. Rom. 8, 13.

Alt det vi gjør, må vi gjøre for Jesu skyld, om vi skal bygge med gull og edle stener og få lønn. Matt. 19, 29 og 10, 40—42. Vi må tjene den Herre Kristus. Kol. 3, 17 og 23—24.