Nåde at du er utvalgt!

Nåde at du er utvalgt!

«Det finnes ikke en som søker Gud!» Rom. 3, 11. Så fallen er menneskeslekten. Men hvordan kan det så ha seg at vi er en hel del som søker Gud? Jo, det er en nådens utvelgelse. Det er Gud som har søkt oss.

Når vi taler med menneskene vi møter, så er det vanskelig å finne en som vil leve for Gud. Verden griper dem, og du finner ikke øre for de åndelige ting. Da er det mange som lik Elias føler seg ensom, og de har lett for å bli mismodige. Gud svarer Elias: Jeg har levnet meg syv tusen som ikke har bøyd kne for Ba’al. Og apostelen skriver videre: Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse. Rom. 11, 2—6.

Istedenfor å bli motløs over å være så ene, burde man jo bli usigelig takknemlig over å ha fått nåde til å søke Gud. Jo færre det er, desto større er det jo å være en av dem. Og så får en lete ivrig om en kan finne de «syv tusen» som hører med til nådens utvelgelse. Lovet være Gud at vi har funnet en hel del av dem. Når vi kommer reisende fra alle kanter, så er vi jo mange, og vi har noen herlige dager sammen.

Når vi ser slik på det, så blir det så stort at vi skal være av de få utvalgte, og en begynner å spørre: Kan det være mulig? jeg elendige stakkar, og så begynner en å tvile.

«For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt — for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller — da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Hva skal vi vel da si? er det urettferdighet hos Gud? Langt derifra.» «Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.» Rom. 9, 11—20. «Du vil da si til meg: Hva har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du meg slik?»

Utav dette forstår vi at en ikke skal holde på å gruble over og forsøke å utgrunde Guds utvelgelse. Det ligger gjenstridighet og oppsetsighet i det. Det er å ta til gjenmæle mot Gud. Slutt med det, men pris Gud så meget mer fordi du er kommet med i hans nådes utvelgelse, den som han gjorde i Jesus før verdens grunnvold ble lagt. Efs. 1, 4.

Hvordan kan jeg vite det, sier du, at jeg er utvalgt? Det kan du jo vite på det at du søker Gud. Det ville du ikke ha gjort om han ikke hadde utvalgt deg. Du har jo øre å høre med. Du har jo fått forståelse av at det eneste som har verdi, er det åndelige. Du kan jo ikke tilfredsstilles med religiøs underholdning, med solosang og vakre taler. Nei, du kjenner deg først tilfreds når du får Guds ord til lærdom, til overbevisning, rettledning, opptuktelse i rettferdighet. 2. Tim. 3, 16. Når du tuktes til hans hellighet, da gledes du, selv om det er lidelse. Hebr. 12, 10—11.

Ja men, sier du, det er da så mange som er bedre enn meg? Nu må du passe deg at du ikke tar til gjenmæle mot Gud. Det var jo en nådens utvelgelse, og ikke ved gjerninger. Paulus ber oss å legge merke til vårt kall, at det ikke er mange mektige og høybårne og vise etter kjødet som er kalt, men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Han utvalgte det som er lavt i verden, det ringeaktede, det som ingen ting er, for å gjøre til intet det som er noe! 1. Kor. 1, 26—28. Det var jo på Guds miskunn det berodde. Rom. 11, 32. Når vi nu har fått miskunn, så sier apostelen videre: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende hellig, Gud velbehagelig offer», og fortsetter gjennom hele det 12. kap. å formane oss til gode gjerninger og å ikke skikke oss lik verden. Et slikt liv kan vi komme inn i fordi vi er av de utvalgte og har fått miskunn. Vi kjenner jo at just slik er det vi har trang til å leve. Det er Gud som har virket denne hunger og tørst. Størsteparten av de religiøse har det ikke slik. Når vi formaner til gode gjerninger, så setter de det skriftstedet opp imot oss at det kommer ikke an på gjerninger, men på ham som gir nåde, og at det ikke kommer an på den som løper eller på den som vil, men på Gud som gjør miskunnhet. De forstår ikke at det er om utvelgelsen det står. — De har ikke hunger etter rettferdighet, men bare etter å komme til himmelen når de dør, og derfor gir Gud dem å fare vil. De forsøker å finne skriftsteder som kan trøste dem i deres synd. Og trøsten for dem er at det skal gå bra likevel. 2. Tess. 2, 11—12.

Ja, måtte vi få øynene langt mer opp for den nåde som er over oss, at vi har fått miskunn til å komme sammen til å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, at nåden opptukter oss. Tit. 2, 11—12.

Brødre og søstre! må vi prise Gud natt og dag fordi vi er kommet med i hans nådes utvelgelse, og da vi får del i et rike som ikke rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! Hebr. 12, 28.