Vi forkynner dere livet

Vi forkynner eder livet.

Ja, det var vel noe til forkynnelse! Hvor skal vel menneskene i dag gå hen for å få høre slik forkynnelse? Omtrent hvor man kommer, forkynnes det egentlig døden, d.v.s. at det er umulig for et menneske å holde Guds bud, å lyde Skriftens ord, å leve som man bør leve, etter Guds vilje. Man prediker ut fra sin egen utroskap, og gjør denne til rettesnor for sjelene. Det går ikke an i Ordets sanne forstand å leve, mener man. Det predikes død istedenfor liv. Det eneste man da egentlig har å innbyde til, er syndenes forlatelse: tilgivelse for at man ikke har liv, for at livet mangler.

Dette er saken: Man tror absolutt ikke på livet mens man er i dette dødens legeme. Det egentlige liv venter man ikke før etter man er fart herifra. Just dette er den alminnelige, usigelig store feil. I stedet for levende Guds menigheter blir det dødningeforsamlinger, som skrevet står. I stedet for hellige medlemmer, blir det vanhellige lemmer. I stedet for «de rettferdiges menighet,» Salme 1, blir det de urettferdiges menighet. I stedet for at man før var vredens barn likesom de andre (Ef. 2, 3), er man fortsettende vredens barn likesom de andre osv.

Man har i alminnelighet aldri trodd på muligheten av sant liv, guddommelig natur, mens man er her tilhuse, eller man har mistet denne tro igjen, og har for bestandig oppgitt alt håp om virkeliggjørelsen av dette sålenge vi bærer dette dødelige kjød, til tross for at det jo nettopp er dette Skriften alle vegne vidner om. Liv og udødelighet er ved Jesus Kristus brakt for dagen. Ære være Gud!

Veien til virkelig liv er enkel, klar trang, banet og åpen for enhver: kors, død og grav over alt vårt eget, ved levende tro på Kristi verk — helt og holdent, ingen deling, ingen pruting, ingen bortforklaring, ingen seremonier, bare åpent og ærlig, kort prosess, rett på saken, først i sin helhet, dernest i detaljer. Dette er lovmessig, og der er ingen unntagelse og ingen svikt. Enten eller både i sin helhet og i hver enkelt detalje.

Enhver tanke, ethvert ord, hvert skritt vi tar, er enten syndig (hører døden til) eller det er guddommelig (liv!). Beveggrunnen er enten kjødelig eller åndelig (gudelig). Enten gjør vi, i hvert eneste tilfelle, Guds vilje eller vår egen vilje. Vi kan ikke i ett og det samme gjøre begge deler samtidig.

Ikke noe underlig at gudsdyrkere ikke er levende interessert i selve livet, all den tid de absolutt ikke tror på at det er meningen at dette skal virkeliggjøres i denne tidshusholdning. Men dette er nettopp hva vi er kalt til. Dette skal lykkes! Ære være Gud!