Forlikes i ett legeme

Forlikes i ett legeme.

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet, forat han ved seg selv kunne skape de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred, og forlike dem begge i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet, for ved ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Efs. 2, 13—22.

Mellom jøde og hedning var det fiendskap, og en jøde måtte ikke engang spise sammen med en hedning, men Jesus har ved korset drept fiendskapet og forlikt dem begge i ett legeme. Skilleveggen lå i kjødet, det var etter kjødet at den ene var født jøde og den andre hedning. Nu kom Jesus og nedrev gjerdets skillevegg og ved korset drepte fiendskapet, slik at de begge har adgang til Faderen i én Ånd.

Når Jesus har kunnet gjøre dette verk, å skape de to til ett nytt menneske, hvor meget mere burde alle de kristne forlikes i ett legeme. Menigheten er jo Kristi legeme, men nu er det mange «menigheter», og det er jo beviselig at de kan ikke forlikes i ett legeme. Det er alt for mange skillevegger. Altså er ikke kjødet, der skilleveggen og fiendskapet ligger, korsfestet.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøde eller greker, enten vi er treller eller frie, og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13. Når de som tror på Jesus, ikke blir ett, likesom Faderen og Sønnen er ett, da kommer det av at den ene Ånd ikke får ta ledelsen helt, men at kjødet også får lede. Så fort kjødet får noe ledelse, oppstår skilleveggene. I de såkalte menigheter har det stor betydning hva en er etter kjødet. Er en begavet, har en store muligheter til å få ledende stillinger — om en er åndelig, tenkes det mindre på. Men er en dyktig som menneske, da får en fremgang, og det hjelper godt til om en har mange penger eller har stor utdannelse. Ja, vil en bli pastor i en stor forsamling, må en ha verdslig utdannelse. Men har noen adgang til Faderen ved noe av dette? Priste ikke Jesus Faderen fordi han åpenbarte det for de umyndige? Vi har alle adgang til Faderen i én Ånd. Må vi ikke alle, lærd og ulærd, få oss åpenbart ved Ånden det som hører Guds rike til? Men nu er det ikke bare det som hører Guds rike til, som har betydning i de såkalte menigheter. Det er så meget av denne verden som skal ha rom, så det behøves slike som forstår seg på verdslig forretning og verdslig storhet og glans. Derved får kjødet sin innflydelse, og skilleveggene kommer.

«Og det er han som gav oss noen til apostler, noen til profeter,» osv. Efs. 4, 11. Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme, og det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Men Åndens åpenbaringer gis enhver til det som er gagnlig. 1. Kor. 12, 4—11. Så står det oppregnet en hel del tjenester og nådegaver, og «alt dette virker den ene og samme Ånd, idet han utdeler til hver især etter som han vil.» Hvor er det Kristi legeme — den menighet — hvor Ånden har slik frihet? I den menighet har du ingen muligheter til ledende stillinger fordi du er begavet som menneske eller har verdslig utdannelse osv. Der er det kun muligheter for de som vandrer i Ånden og har kjødet korsfestet. Hvor Herrens Ånd er, der er frihet til å tjene ettersom Ånden utdeler og virker i enhver især. På den måte kan vi gjøre som apostelen sier: «Forman derfor hverandre, og oppbygg den ene den andre, som I og gjør.» 1. Tess. 5, 11. Men så fort det oppstår en som vil kalles pastor eller vil være eldstebror eller kalles evangelist, så kommer skilleveggen og fiendskapet i kjødet. Det er ikke nok for disse å tjene ettersom Ånden utdeler, og det er ikke nok for dem å gjøre tjenesten, men de skal tituleres, de vil gjelde for å være dette og hint, og så oppstår partiene, og enhver roser seg av sin lærer. 1. Kor. 1, 12 og 4, 6. En akter sin tjeneste som et rov, og skulle Ånden virke gjennom en annen til velsignelse, er en straks redd for å få en konkurrent istedenfor å glede seg over at Gud er iblant en. 3. Joh. 9—10. I slike partier kan aldri Kristi legeme bli bygget. Nei, de som vil forlikes i ett legeme, må gå ut fra det partivesenet.

Når en kommer bort fra den enfoldige og barnslige oppbyggelsen, hvor enhver kommer med det Ånden gir ham, da er det og slutt på vekkelsen, og da må den erstattes med fine og formfulle taler. Da er det at alle de kjødelige kommer til, og at det betyr så meget hva en er etter kjødet. Da blir det som apostelen sier: «De er av verden, derfor taler de av verden, og verden hører dem.» 1. Joh. 4, 5—6. Det blir noe for verden å høre på, for de forstår seg på forretninger og kunst og begavelse.

«Vi er av Gud, den som kjenner Gud, hører oss, den som ikke er av Gud hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.»

Når en bare vil gudsfrykt, så er det jo merkelig at en ikke skal kunne oppbygge hverandre i ett legeme — at f. eks. den ene skal advare mot den andre. Da får vi prøve de som advarer, om det er noe de søker ved siden av gudsfrykt, se om det er noe storaktighet de attrår eller om de vil gjelde for å være noe. De trives kanskje bedre blant de verdslige store enn blant de gudfryktige, som i barnslig enfoldighet oppbygger hverandre ved Guds ord og bønn.

Du som søker Gud av et helt hjerte, se til at ingen binder deg eller gjør deg til rov ved verdslig visdom og tomt bedrag. Kol. 2, 8—10. Søk Gud sammen med dem som har sagt farvel til all verdslig storhet, og hvor du etter Åndens virkninger har frihet til å tjene som lem på legemet. Det er bare ett legeme og én Ånd. Bare på korset etter kjødet kan vi forlikes i dette ene legeme og drives av denne ene Ånd. Velsignede frelse og samfunn og enhet. Den som leter, skal finne, sa Jesus.