Kirke og prest

Kirke og prest.

I den gamle pakt, i Israel, var det et tempel, gjort med hender, etter Guds vilje og befaling. Og der var et presteskap også etter Guds vilje.

I den nye pakt, etter at Kristi verk var fullbrakt og den Hellige Ånd var utgydt på Pinsedag, er alt slikt noe bortfalt. Derfor finnes selvfølgelig intet slikt påbudt, eller endog omtalt, i apostlenes skrifter.

Intet tempel, ingen kirke, bygget med hender. Hvert enkelt legeme, de helliges legemer, er den Hellige Ånds tempel, og alle de hellige sammen er nu Guds hus. «Vi er hans hus.» Hebr. 3, 6.

Vi samles i hvilket som helst slags hus, privat hus, eller større eller mindre lokaler, eller ute i fri luft, alt etter som det er praktisk eller hensiktssvarende. Å tillegge selve bygningen gjort med hender noe slags hellighet, og kalle det en «kirke» eller et tempel eller et tabernakel, og utstyre denne «kirke» med noen glassmalerier og kors eller andre høytideligheter, må nu regnes som avgudsdyrkelse og trolldom, eller som hedenskap. Og det viser da med skrikende tydelighet at man har misforstått det hele.

I den gamle pakt var det, etter Guds vilje, altere gjort med hender, men nu i den nye pakt er dette fullkomment bortfalt. Det finnes intet sted i det ytre som man kan kalle et alter, så man kan innby noen å komme frem til alteret. Det er en total misforståelse av hele frelsen. —

Hele frelsen og ofringen foregår i vårt indre, og der er templet og alteret. Og hva det foregår der inne, det blir åpenbart i vårt liv på alle mulige måter.

Det man nu kaller for «prester», er et forferdelig uvesen, som ingen hjemmel har hverken i den gamle pakt eller i den nye. Det er en frukt av frafall fra apostlenes lære og liv. Og det er ganske enkelt et formastelig overgrep som man, ved å ha fått noe skoleutdannelse og/eller i kraft av sine talegaver m. m., gjør på resten av Guds folk, som gjerne er så tåpelige at de er glad til at de kan få noen slike til å være «prester» for dem. Man betaler disse delvis for å gjøre det man selv skulle gjøre. —

Man utdannes ikke på skole til å bli prest. Og man er heller ikke skikket til å være prest p.g.a. sine talegaver, musikalsk begavelse, eller sitt staselige utseende.

Nei, og atter nei — man frelses, fødes, omskapes dertil! I menigheten, i den nye pakt, er det ikke en enkelt eller noen få prester, og så en hel del som ikke er prester, som bare er «menige». Nei — helt bestemt: nei!

Til hele menigheten, samtlige lemmer på Kristi legeme, sies det: «I — alle sammen — er et kongelig presteskap!» 1. Pet. 2, 9. Og overensstemmende med dette, sier Paulus: «Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder . . .» 1. Kor. 14, 26. Vi er hverandres lemmer og Kristi lemmer. Er kroppen sunn og frisk, er vi i rett skikk (selv om vi er langt fra fullendte), så er det — uten noen som helst anledning til motsigelse — slik at alle lemmene er virksomme, hvert eneste ett — etter Kristi — hodets — ledelse og ordre.

Det såkalte presteskap — den såkalte prest — gjerne sittende på en plattform — opphøyet over de andre, og på en ekstra stor stol, gjerne også utstyrt med mere eller mindre ekstraordinær påkledning, og gjerne dertil en ekstra bredbremmet hatt — akk og ve! for stormannsgalskap!!! — denne prest, og disse prester, gjør mere skade alene enn alle de «menige» tilsammen!

Det er — åndelig talt — forbrytersk. Atpå «kjøpet», skal de ha lønn for slik å vill-lede og skade sjelene. — — —

Det er sørgelig at det skal være nødvendig å nevne slik A.B.C. i kristendom. Men det er påkrevet, dessverre. —

Ned med dette asiatiske mørke! Bort med dette kristendomsfiendtlige overgrep! Bort med presteveldet! Bort med begrepet «kirke» i betydningen av et hus bygget med hender!

Bort med å legge usann betydning i det ytre!

Bort med alt det ubibelske, arvet fra den «katolske kirke», den «protestantiske kirke», og til og med herskende mer og mer i «pinsevenner’s «kirker». Ja, bort, med alt menneskeverket!!!