Levende tro

Levende tro.

Denne avføder naturnødvendig og automatisk bestemte gjerninger (virkninger) tilsvarende de sannheter man tror.

I alminnelighet mangler den levende tro. Omtrent all den tro man sier seg å ha, er bare livløs kunnskap og teori. Denne «tro» er, som Jakob i sin enestående og mesterlige undervisning i kap 2, uttrykker det, som et legeme uten ånd, altså som et nytteløst lik.

Kunnskapen, teorien, må man jo ha først; men hovedsaken er nu, som da mennesket ble skapt, at det blir blåst livets ånde i det livløse, så livets herlige virkninger kommer for dagen! «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger.» Tit. 1, 16. Deres gjerninger sier altså det motsatte av det som munnen sier. —

Hvert Guds ord vi får en levende tro på, virker straks en eller flere helt bestemte ting. Levende tro på at jeg i det hele tatt har fått evig liv i herlighet — selv om denne herlighet ikke fullt ut tar til før om 100 år, og selv om jeg skal lide svært meget før jeg når den — løser meg fra alle bånd som binder til jorden og fra all synd. Levende tro på det evige livs herlighet gjør meg overmåte glad, og gjør at alle byrder blir lette, at alt tap og all motgang blir lett. Ja, det blir usigelig lett å seire over all synd. Dette er helt naturlig. Det ene er jo så usigelig stort at alt annet blir absolutt betydningsløst.

Dette ser vi så tydelig som det kan sees av Hebr. 10, 34: «Og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og (ved)blivende eiendom.» En eiendom, nemlig, som ikke kan røves, og som ikke på noe vis kan sammenlignes med dette forgjengelige. Just derfor spiller alt dette på jorden ingen som helst rolle. Men hvem har det vel slik i praksis, i alle tilfeller? Hver den hvis tro på det evige livs herlighet er levende!

I all alminnelighet — dessverre — er denne «tro», som så mange tusen mennesker bekjenner i dag, så død som en stokk. For så vidt kan man med rette si at slike er forstokket. Foruten å sammenligne denne døde tro med et lik, sammenligner Jakob den også med den tro som djevlene har, vers 19, og han forkaster den selvfølgelig: den er unyttig, vers 20.

Det finnes ingen dyd som er vanskelig å vise, så sant troen er levende. Da er det lett å tåle og tilgi, lett å gi bort, lett å være tålmodig osv. i det uendelige. — —

Kommer så dertil en levende tro på at Jesus kommer meget snart, og at jeg da skal være med ham inn til guddommelig herlighet for evig, ja da kan vi i sannhet tale om enn mere overflod av glede og løsende krefter som gjør det usigelig lett å gjøre det gode samt å tåle det onde. —

Ja, da kommer vi med fryd til å stille slike spørsmål (den korte stund vi har igjen her i utlendigheten): «Hva betyr vel så all motgang og medgang på jorden?»

La oss glede og fryde oss, venner! Nå farer vi snart herifra, så mange som er, eller blir, rede dertil. Ære være Gud!

Måtte ingen av alle våre inderlig kjære venner savnes i reisefølget!