Forventningens ånd!
Enhver tid med sine hendelser skaper sin egenartede ånd. Det være seg i det naturlige som i det åndelige.
På Joh.’s tid gikk folket i forventning om når Messias skulle komme. Israel var fylt av forventning, der de bak de blodbestengte dører ventet på oppbruddet fra Egypt, mens skrikene fra de hjemsøkte hus nådde deres ører.
Hvorledes er det så med vår forventning og Kristi annet komme? Er våre hjerter, våre hjem, våre stedlige menigheter fylt av denne forventningens ånd.
Makter vi i ventetidens tilsynelatende lange timer å holde forventningens iver og brann like glødende? Makter menighetens forstandere det på sine steder? Selv om det går en stund mellom hver gang Kristi komme bokstavmessig blir nevnt på møtene; kjenner vi så allikevel understrømmen av forventning prege sammenkomstene?
En liten surdeig syrer hele deigen! Forventningen gjennomsyret de første kristne slik at jordiske forhold og gods ble bagatellmessige!
Ved troen venter vi i Ånden, sier Paulus. I denne stilling kommer ikke Jesus overraskende på oss, om han skulle komme i den annen vakt, eller om han kommer i den tredje.
Det var Simeons fortrolige samfunn med Ånden som gjorde at han ble av de få jøder som fikk skue Israels trøst, da foreldrene førte Jesus inn i templet, ble Simeon, drevet av Ånden, ført inn i rette øyeblikk for å møte Herrens salvede!
Simeon visste heller ikke dag eller time. Men i full hvile ventet han i Ånden på det som var ham fortalt.
Dersom vi lever i Ånden, da la oss også vandre i Ånden, i forventningens ånd. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene. — Og Ånden vidner i dag som fordum med tydelige ord. Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud. Blant meget annet av det som finnes i Gud, er også hans plan om å reise opp igjen Davids falne hytte, og fullførelsen av første avdeling, de rettferdiges oppstandelse. 1. Kor. 15, 23, første linje.
Oppbygg den ene den annen, også på dette område! Jo flere som har øre, jo mere blir menigheten meddelt, for opphavet er utømmelig. Salige er de som i dag står i Herrens fortrolige råd. Det var en mørk tid for Israel da Jeremias levde. For dets profeter hadde ikke noe syn fra Herren. Klag. 2, 9.
Desto mere må vi fryde og glede oss i det som vi allerede har sett og hørt, og lik Stefanus skue ufravendt mot Himmelen!