Et ulydig liv i lydighetens form

Et ulydig liv i lydighetens form.

En salig kristen begår ikke så lett en synd mot Gud. Det vet fienden altfor vel. Derfor angriper kjødet lydigheten på den indre front. Hele kristenlivet står og faller nemlig med sinnelaget.

En kristen er som en nøtt med skall og kjerne. Skallet er det ytre som menneskene ser, og kjernen er sinnelaget. Alt det synlige er menneskene svake for, i særdeleshet når det er slike ting som mennesket kan få ære av. Lydigheten legges over fra sinnelaget til handlingen. F. eks.: det baktalende ord er man redd for, men misunnelse, kritikk, dømmende tanker, ubarmhjertighet og bitterhet lar man bo i hjertet. Man går fruktsommelig med synden, mens man er lydig i det ytre. Troens lydighet er avløst av kjødets lydighet. Kjødets lydighet mot egne og andres moralbud kan føre til en pinlig lydighet i alle former, og man bindes lett av menneskelige bud, regler og vedtekter. Det gamle menneske tuller sjelen rundt og får den til å foreta de største anstrengelser og offer, på selvvalgte steder, til selvvalgte tider, i selvvalgte situasjoner — selvvalgte offer. Man utvelger dem man vil gjøre godt mot, hvem man vil støtte, og hvor man vil gå. Ja, man oppfordres til og med på årsmøter til dette, under den tilsynelatende uskyldige handling av at man skal velge hvem man vil ha til det og til det. Man tar det som selvfølge at Gud alltid er flertallets Gud.

Alt dette forteller at helofferet ikke er brakt, og den gamle lov at Gud selv vil utse seg sitt offer, er gravlagt sammen med Abrahams tro. Isteden har man tatt opp metoder som frembringer en «gudsfrykt» og en moral som gir mennesket ære. Det er så meget lettere fordi det alltid får kjødets fulle støtte og godkjennelse. Dette kan føre til at man tar ære av å være vanæret. Energi fåes fra egensinn og selvrådighet. Selvtilliden sitter i høysetet. Man foretar menneskelig utskillelse istedenfor å synge sannheten ut så klart og så ofte at man blir jaget ut, hvilket er noe helt annet enn på grunn av menneskefrykt å lure seg til utskillelse. Mange handlinger og «gode» gjerninger settes istedenfor sinnets lydighet eller hjertets lydighet mot Guds ords lærdomsform. Man finner snart frem til de handlinger som ens foresatte setter pris på, og blir således målbundet, så en ikke selv tør følge den indre ledelse. Snart er da det å gjøre handlingen viktigere enn det sinn hvormed den gjøres. Da er kjernen spist opp, og man sitter tilbake med skallet. Man er blitt oppmerksom på seg selv og har gitt hovmotet rom, hvilket er Guds verste fiende.