Jesus åt Faderen

Jesus åt Faderen.

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Joh. Ev. 1, 1.

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet —.» v. 14.

«Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Joh. Ev. 4, 34.

«Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter meg, leve ved meg.» Joh. 6, 57.

Jesus levde ved Faderen på den måte at han gjorde hans vilje. Å gjøre Faderens vilje var hans mat. Ordet var Gud, og i bokrullen var det skrevet om Jesus. Han kom for å gjøre Guds vilje. Hebr. 10, 7.

Det var ikke mat for Jesus bare å høre Ordet, men å gjøre det. Da ble Ordet kjød. Vi kan sammenligne det å høre Ordet med å få mat i munnen, men det blir ikke mat for oss før den kommer i buken. Da fordøyes den og blir til kjød i oss. Slik og med det Ord vi hører; først når vi gjør det, blir det mat for oss, det blir til kjød i oss.

Johannes skulle ete boken. Den smakte søt som honning i hans munn; men da den kom i buken, svidde den. Åp. 10, 10. Slik kan det være godt å høre Ordet; men det svir alltid når det skal gjøres. Men først da blir det mat. Herav forstår vi grunnen til at det blir lite åndelig liv — lite kraft og glede. Man unndrar seg sviingen. En kommer ikke lenger enn til å høre Ordet, og tror dermed at en har fått mat. Men den som er Ordets hører og ikke dets gjører, han dårer seg selv. Jak. 1, 22. Han tror han har fått mat, han tror han eter ved bare å høre, og så dør hans åndelige liv ut.

Ordet var Gud. Jesus levde ved Faderen, ved å gjøre hans vilje. Han åt Faderen ved å gjøre Ordet, og han åt opp hele Faderen, kan vi si, idet han fullbyrdet all hans vilje. Hele guddommens fylde tok legemlig bolig i ham. Kol. 1, 19 og 2, 9.

Så sier Jesus: Mitt kjød gir jeg for verdens liv. Uten at I eter mitt kjød, har I ikke livet i eder. Joh. 6, 51—56. Vi må ete Jesus, likesom han åt Faderen. På den måte blir vi ett kjød med ham, og det er bruden. Ef. 5, 30—32. Denne hemmelighet er stor, sier Paulus. Og det er fremdeles få som forstår dette i sannhet.

Det er ikke nok å være én Ånd med ham for å bli med i opprykkelsen. Skal vi bli med, må vi også i noen monn ha blitt ett kjød med ham. Det er vandringen i Ånden som gjør oss til ett kjød med ham, og det er i vandringen at troskapen kommer tilsyne. De fleste unndrar seg sviingen i buken og får derfor aldri del i guddommelig natur. De blir aldri Jesu make.

Mitt kjød gir jeg for verdens liv. Jesu kjød var Faderen, det var Ordet levet. Så langt jeg lever Ordet, er jeg ett kjød med Jesus, og bare det kjød — Ord — kan bli til liv. Det Ord jeg har fått ved kunnskap, blir ikke mitt før jeg har levet det, og jeg kan ikke gi det før det er blitt mitt. Gir jeg det før, så har jeg stjålet det; men Herren skal komme over de profeter som stjeler hans ord fra hverandre. Jer. 23, 30.

Det er mange som kan meget Guds ord; men de har ikke noe ord fra Herren som blir til liv. I dag er Guds ord dyrt. Ikke fordi det er mangel på bibler, nei, det kan sitte en hel forsamling med bibler i hånden; men blir det spurt om noen har et ord, så sitter de tause, og står det noen opp, så er det ofte noe kunnskap, en tekst han har utstudert. Det blir ikke liv, fordi det ikke er blitt til kjød i ham. Det er gudfryktighets skinn, men ingen kraft.

Må Gud nu i disse siste dager oppreise flere som frelser seg selv og de som hører på dem. 1. Tim. 4, 16.