Saltes med ild

Saltes med ild.

Når Jesus sier at enhver skal saltes med ild, så vil det si at intet menneske kan unnslippe ilden. Å forsøke å unndra seg ilden er bare å utskyte den for tilsist å få den over seg med dobbelt styrke. Den som unndrar seg hele livet igjennom, kommer i evig ild. Hvert menneske skal saltes med ild.

Da Jesus kom til verden, kom djevelen og bød ham denne verdens herlighet. Han avslo og kom i ilden. I stedet for herlighet fikk han trengsler. Han ble fattig, foraktet, forfulgt, mishandlet og korsfestet. Foruten denne ild av rent ytre beskaffenhet utholdt han og en indre ild som var langt verre. — Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt og truet ikke når han led. 1. Pet. 2, 23. Ja, han led i det han ble fristet. Hebr. 2, 18. Dette kostet ham sterke skrik og tårer i bønnekampen under sitt kjøds dager. Det var en ild som fortærte synden i kjødet. Men da Jesus døde på Golgata, var han ferdigsaltet med ild. For enhver skal saltes med ild.

Nu kommer djevelen også til oss gang på gang og tilbyr oss denne verdens herlighet, og dermed muligheter å unnslippe ilden. Dersom vi avviser ham, så kommer vi som Jesus i ilden både utvortes og innvortes.

Til de unge tilbyr Satan ungdomslivets verdslige gleder og forlystelser i nytelser og fortrolling. Sier de nei, kan du selv regne ut hvordan de får det. Det blir ikke bare å forsake hva verden har å by på i den veien, men de blir ensomme og foraktet i denne verden. Dertil kommer den indre ild som fortærer synden i kjødet. Det blir nok rop og tårer i bønnen også for dem. Når de siden blir gift, er atter djevelen fremme med tilbud om flott innredning av hjemmet, barnebegrensning og meget annet som kan gjøre det mulig for dem å unndra seg ilden. Sier de nei takk, blir hjemmet enkelt, og ofte gir Gud mange barn til dem som lever naturlig. Men nu blir det møye, forsakelse og arbeide natt og dag og påkjenninger av alle slag, mens man blir foraktet, ja, åpent hånet og vanæret. Hertil kommer den indre ilden, da de nu må utholde å dø fra det som er andres liv og glede. Men når de dør, er de ferdigsaltet med ild, og ilden har da siden ingen makt med dem. Det som skulle brenne opp i evigheten, har brent opp her. Om de ble kastet i ildsjøen, så skulle det gå med dem som det gikk når man kastet Sadrak, Mesak og Abed-Nego i den brennende ovnen. Det var bare båndene som de var bundet med, som brant opp. — «Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!» Åp. 2, 11. Og den annen død er ildsjøen. Åp. 20, 14.

Det er i ilden som gudesønnen fødes og utvikles. Og jo mere det brenner innvortes og utvortes hos oss, desto større og sterkere blir gudesønnen i oss. Denne trives i ilden. Og alt ettersom han får velde i våre liv, så begynner vi lik Paulus å finne behag i lidelser. Vi kjenner da hvilken frigjørende virkning ilden har. Den gir livsrom til gudesønnen. Men i vellevnet kveles denne. Og vi begynner å forstå slike bibelsteder som: «Men vi roser oss også av våre trengsler.» Rom. 5, 3. «Så jeg kan få kjenne ham — — og samfunnet med hans lidelser — —.» Fil. 3, 10. «Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser.»

Når nu et menneske kommer i ilden, begynner det å rope til Gud at han må ta ilden bort. Dersom Gud gjør det, så blir man glad og taler om for menneskene hvilke store ting Herren har gjort. Men tar han ikke bort ilden, så blir man utålmodig og bitter og til og med klandrer Gud. — Når Jesus bad Gud ta bort ilden, så tilla han: «Dog ikke som jeg vil, men som du vil.» Gud tok ikke bort ilden, men styrket ham, så han kunne utstå den.

Den som drar seg unna ilden her, havner i evig ild uten mulighet til noensinne å komme ut av den. Hvert menneske må saltes med ild.

Kroppen av syndofferet hvis blod ble båret inn i helligdommen, skulle brennes opp med ild. Hebr. 13, 11. 2. Mos. 29, 14. Dette var et billede på Kristus som syndofferet. Men hva som gjelder Kristus, gjelder også hans kropp, som er menigheten. Det finnes ingen annen forskjell mellom Kristus og bruden enn den forskjell som er mellom hodet og kroppen. Men nu var det Kristi kropp som ble ofret. Det er den som skal brennes opp med ild. Den som unndrar seg ilden, hans blod kommer ikke inn i helligdommen. Han hører altså ikke med til Kristi kropp. Det finnes bare en eneste vei for bruden, og den går gjennom trengsler. «Men vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» 2. Kor. 4, 17.

Vi er menneske når vi går inn i ilden, men er gudesønn når vi går ut av den.