Utryddelsen av det gamle menneske

Utryddelsen av det gamle menneske.

Alt i det gamle menneske er ulegelig, og derfor dødsdømt. Hadde det eksistert ett eneste fnugg som var brukbart, ville det ha vært galt å la det bli korsfestet med Kristus. Da ville Gud ha latt det leve og styrket dette lille grann, og latt det vokse og utvikle seg.

I meg — i mitt kjød — er det intet godt. Rom. 7. Just derfor var det bare en ting å gjøre med dette uhelbredelige og uforbederlige, nemlig det som skjedde i og ved Kristus: Det ble korsfestet med ham. Ære være Gud! Så kan da enhver som vil, bli det kvitt. Det skjer ved for det ene i sannhet å oppgi alt vårt eget, og for det annet ved å tilegne seg en personlig levende tro på dette fullbrakte verk i Kristus Jesus.

Fordi dette kan og skal virkeliggjøres, taler Skriften bestemt, kontant, avgjort og myndig, lettfattelig og tydelig om korsfestelse, død og begravelse av alt det gamle. Rom. 6.

Man begraver jo ikke annet enn det som er dødt — — —

Dette er alt sammen meget vidt omfattende, ja altomfattende, ja i den grad at Paulus betegner det som galt å fortsette å være menneske. 1. Kor. 3, 3 og 4. Her har vi ett av de sterkeste og herligste uttrykk apostlene er kommet med, i samsvar med Peters ord om å få del i guddommelig natur.

Mennesket (d. g. m.) gjør bare ugagn på alle sine veier (når det gjelder åndelige verdier). Det bare forstyrrer, og gjør ondt verre. Det plager og bedrager sine medmennesker. Vi kan med rette si at det sunde og gode og gagnlige i alt vesentlig består i å få utryddet d.g.m., det store «jeg»et vårt, den sterke egenviljen vår. Vi kan gå ut fra at våre kjære medmennesker hurtig blir trett og lei av oss, d.v.s. av det usmakelige «jeg»et vårt. —

Ofte tar vi skammelig feil når vi tror at det er gudsfrykten vår man står imot og er lei av. Det kan nemlig godt være at det vesentlig er det store, sterke «jeg»et vårt som setter usmak på det hele, så det egentlig er denne dårlige bismak man blir så lei av. Og om så er tilfelle, da er jo disse kjære sjeler i beste forstand våre ypperlige medarbeidere, hvem de så enn er (med eller uten lønn for dette arbeid).

Hvis man er visdomsfullt betenkt, vil man ha dette faktum for øyet, så man ikke unødig plager sine medmennesker med sin egen vilje, smak og mening, ja ikke engang med sin røst, eller endog ved sitt blotte nærvær. Man vil da av denne edle grunn av og til gjøre et lite «forsvinningsnummer».

Det er nok meget vanskelig å forstå at man er, eller kan være, en slik torn i sine kjære medmenneskers øyne, men salig og vis er hver den som allikevel tror det. — —

En annen utartning av galskapen i det gamle menneske er at man i enkelte tilfeller beundrer d. g. m.’s prestasjoner, så man formelig tilber det. Den ene beundrer man (så lenge det varer, da), den annen avskyr man. Den ene galskapen er den andre verd. —

Vi kan sammenfatte det til at det gode og gagnlige er å få sitt eget ansikt og sin egen skikkelse mest mulig bort, hva enten dette er avskyelig eller «sjarmerende», så Kristus kan vinne skikkelse i oss, og hans liv, sinn og vesen bli åpenbaret i oss og ved oss. Bort med mennesket! Frem med Kristus!

Dette alene er gagnlig. — — —