Formaning

Formaning.

«Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud; men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, forat ikke noen av eder skal forherdes ved syndens svik.» «Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, . . . formaner hverandre, og det så meget mere som I ser dagen nærme seg.» Hebr. 3, 12—13 og 10, 24—25.

At vi trenger til å formanes av våre brødre og søstre i menigheten, det er vi nok snart klar over, og vi erkjenner gjerne det; men at jeg selv skal og må formane mine medsøsken, det har en lett for å glemme og overse eller unndra seg. Men her kjenner vi at vi alle har ansvar, og den som har fått Kristi kjærlighet i sitt hjerte og elsker Gud og hver bror og søster, fordi en selv ser seg så høyt elsket av Gud, den kan ikke la være å formane når en i Guds lys ser noe som må rettes på eller komme i bedre skikk hos en annen.

Alle som tar det alvorlig i sitt liv i kampen mot synden, vet at ingen har det godt som tar det overfladisk og sløvt, og kjærligheten tvinger dem derfor til å formane hvor de ser det trenges.

Vi har jo også etter kjødet en lyst til å si sannheter til hverandre, og å pirke på hverandres vesen og ferd; men dette kjenner vi må dømmes og dødes hos oss, så at det må være kjærlighet og omsorg som driver oss til å formane. Den som vi skal formane, vil nok også snart kjenne om det er alvor og kjærlighet bak. Det virker stikkende og eggende på ham hvis vi er i kjødet; men er vi i Ånden når vi sier det, da blir det legedom for hans ånd selv om det er hårdt for kjødet. «Mange taler tankeløse ord som stikker likesom sverd, men de vises tunge er legedom», står det i Ordspr. 12, 18, og det kommer nok tydelig frem også når vi skal formane. Her trenger vi å be om kjærlighet og visdom.

Ja, hvor trenger vi ikke til å være våken når vi ser noe hos vår bror som er galt, så vi ikke baktaler, men heller går til ham i enrom og formaner ham. Dette går stikk imot vår naturlige lyst; men Ånden driver oss til det. Hvor nær til det også ligger for oss å slå hverandre ned i våre vidnesbyrd, i stedet for å gå til hverandre og si det som gjør at man ikke kan ha samfunn, slik at Satan kan bli avslørt og kjærlighetens bånd binde oss i sammen. Menneskeslekten kan ha så stor makt over oss at vi heller synger ut sannheten i en hård ånd når det er mange tilstede, enn å gå til den vi mener skal settes på plass, og formane ham i enrom. Må Gud gi oss nåde til å forakte og hate alt menneskelig, slik at vi lar oss lede av Ånden, da blir det nok som regel slik at vi tier når kjødet har lyst til å bramme, og heller formaner i kjærlighet når det koster lidelse for kjødet.

La oss legge oss på hjerte det som Salomo sier om en god hustru i Ordspr. 31, 26, som passer på brudens sinnelag:

«Hun opplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge», likeså det som Paulus sier i ap. gj. 20, 31, at han ikke holdt opp hverken natt eller dag i 3 år å formane hver eneste en med tårer. Ja, måtte Gud gi oss nåde til å være hverandre til hjelp og frelse.