Trofasthet

Trofasthet.

«Trofasthets vei har jeg utvalgt, dine lover har jeg satt for meg.» Salme 119, 30.

Det største her i livet er å være trofast i det som vi kjenner i vår samvittighet er Guds vilje vi skal gjøre, og at vi fornekter alt som vi kjenner er imot hans vilje. Dette å utvelge seg trofasthets vei er usigelig stort og velsignet, og alle som har gjort det, får kjenne og erfare gleden ved det. Aller størst er det jo å utvelge seg denne vei fra barndommen og ungdommen. Jesus gikk denne vei fra den tid han skjønte å forkaste det onde og velge det gode, og han var tro like til døden. Han ble derfor den ypperste av alle sine brødre.

Hver tid og hvert forhold har sine spesielle fristelser og vanskeligheter, og alltid så er det jo spørsmål om trofasthet. Det blir alltid noe å fornekte av kjødets lyster og begjæringer, samt å legge vinn på det gode. Det er nok stort at vi får tilgivelse hos Gud når vi synder, men det største er å seire over synden. Når en som blir opplært i gudsfrykt fra barndommen av, vender seg til synd og smaker på ungdommens lyster og lever et ryggesløst liv i flere år borte ifra Gud, så er det jo et evig tap for en slik sjel selv om den kommer tilbake til Gud igjen. Det er nok meget større å høre på sine gudfryktige foreldre og fornekte ungdomslystene, ja, fly i fra dem, som Paulus skriver til Timoteus i 2. brev 2, 22.

Det er stort når et menneske som har levet sitt liv i synd i mangfoldige år, kommer til Gud og får nåde til å leve et nytt liv, men hvor mange ganger større er det ikke å leve et rent ungdomsliv til velsignelse for seg selv og andre!

Du ungdom som har fått den nåde av Gud å vokse opp i den levende Guds menighet, sett stor pris på dette, og bed og kjemp i bønn til Gud når Satan maler verden stor og tillokkende for deg, og du får tilfredsstillelse i Gud som gjør at alt i verden blekner.