Som leret i pottemakerens hånd

Som leret i pottemakerens hånd.

«Skulle jeg ikke kunne gjøre med eder, Israels hus, som denne pottemaker? sier Herren; se, som leret er i pottemakerens hånd, således er I i min hånd, Israels hus!»

Gud arbeidet for å få Israel bøyelig i sin hånd. Han måtte ta bort de hårde klumpene for å danne karene etter sin vilje. Det var ikke nok at man var i Guds hånd, man måtte være bøyelig og føyelig også, ellers kunne han ikke sette leret på skiven og få et kar av det.

På samme vis er det i dag også. De hårde klumpene må bort, f. eks. stivhet, stahet, stridighet, tross, selvgodhet, selvklokskap, hovmot og meget annet som gjør det umulig for Gud å fullføre sitt verk i den troende.

Man hører uttalelser som: Ja, sån har jeg det, eller sån ser jeg det, og der står man fast. Dette minner om hva romerbrevet sier om jødene, at de hadde nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. Rom. 10, 2—3.

Nidkjærhet er absolutt nødvendig og priselig for å oppnå frelsen, men man må også ha ydmykhet, og med ydmykhet kommer skjønnsomhet. Ydmykheten forteller oss blant meget annet at vi trenger å høre på ham som taler fra himmelen, og å lære av ham som er ydmyk og saktmodig av hjertet. Så blir den selvbevisste stivheten borte, og frem kommer en behagelig og bøyelig ånd som Gud kan danne.

Ofte er det ens egen person som er sentret i ens liv, og alt dreier seg om det; man lever selv. Ap. Paulus sier i Gal. 2, 20: Jeg lever ikke lenger selv. — Når man lever selv, blir det nok gjort noe, men det blir døde gjerninger som ingen frelse bringer — man grunner sin egen rettferdighet. På den måten fremstår det en fariseerlignende disippel, som vi kjenner fra Jesu tid at de var hårde og umedgjørlige når det gjaldt frelsen. Dette hårde stoff må knuses, og her gjelder kjærlighet til Gud som utholder alt, og så blir man myk og bøyelig i Guds hånd, og da går det.

En annen stivhet opptrer på den måten at en tror fullt og fast at disse gjerninger som fremkommer ved eget strev og egen vilje, absolutt må gjøres. Om ikke det blir gjort, får man selvbebreidelse, og en blir redd at det hele skal gå istykker. Dette fører jo ikke gjennom døren og inn i fårestien, gir ingen fred og hvile i Gud, men en sviende mangel. For å bøte på dette, blir en fristet til å hoppe over annet steds og til å hykle for å skjule mangelen.

Her trenges lys, røntgenlys, som kan åpenbare ens indre og fortelle sannheten. Kjærlighet til sannheten vil gjøre at en ydmyker seg for Gud, og bringe en i behagelig form for Mesteren, så han kan danne karet etter sin vilje.

Gud hjelpe oss alle å komme igjennom alle vansker i tro og kjærlighet, så vil all kamp og lidelse bringe lærdom og erfaring, som igjen kommer andre til hjelp ved tjenesten.