Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket

«Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.»

«Forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9. «Mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede.» 1. Joh. 2, 8. «Han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» Kol. 1, 13. Ja, vår arvelodd er i lyset, vers 12. «Så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud.» Ap. gj. 26, 18.

Når man er i mørke, er man innenfor Satans område og rike; for han er mørkets fyrste. Kristus er lysets fyrste. Det gjelder fullt og fast å tro på Jesu løfte: «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Det er absolutt ikke nødvendig å være i mørke på noen som helst måte.

Det er ganske alminnelig at omvendte mennesker kommer i mørke, men så er det også alminnelig at man ikke holder seg klar av synden og ondskapen. Når man dømmer og kritiserer andre, og når man baktaler og er ond, da er man innenfor Satans område, innenfor grensene for mørkets rike, og da kan man jo ikke vente annet enn å komme i mørke, for der er det virkelig mørkt.

Hovedårsaken til alt det mørke man kommer i, er nok at man har en sterk og stri egenvilje som man vil ha igjennom. Men det behøvde man jo absolutt ikke ha. Den kan man oppgi for tid og evighet. Det gamle menneske er opphavet til alt vårt mørke, og det kan ved levende tro korsfestes og avlegges for bestandig, så slipper man å komme i mørke. Da kan vi vandre i lyset likesom han er i lyset, og det er intet mørke i ham! 1. Joh. 1. kap.

«Den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke.» 1. Joh. 5, 18. Det blir også det samme som at man ikke kommer i mørke.

«Alt som blir åpenbaret, er lys.» Ef. 5, 13. Når man lukker seg til, er innesluttet, ikke vil åpenbare, erkjenne, bekjenne, det som man burde åpenbare, erkjenne, bekjenne og gjøre opp med sine medmennesker, da er man også i mørke. «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke.» Ord. 28, 13.

Å være egen, stiv og stolt, stri og sta, stor og sterk, egenrådig og æresyk, ond og mistenksom er kraftige kilder til å komme i mørke. Når både Gud og mennesker står ens egenvilje imot, da ligger det nær til å komme i mørke. Da kommer man i allehånde gjæringer, i tvil og i motløshet, og det blir mange unødige: hvorfor?

Vantro mot Ordet bringer en jo direkte inn i mørke. Hvis man trodde Ordet, slapp man å spørre «hvorfor». For der står det alt sammen tydelig og klart.

De rene av hjertet ser Gud. De er for Guds åsyn, i Guds nærhet. Og der er det strålende lyst. «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» Salme 36, 10.

«De rettferdiges sti er lik et strålende lys . . .» Ord. 4. 18.

Det er stort at Gud oppklarer vårt mørke og fører oss ut av det når vi er kommet i mørke. Men det er større ved full overgivelse og hengivelse, ved levende tro og tillit, ved villighet, ydmykhet og renhet av hjertet alltid å vandre i lyset så man aldri kommer i mørke mere. Må det skje! Amen.