Ehud

Ehud.

Men Israels barn gjorde atter det som var ondt i Herrens øyne, og Herren ga Eglon, kongen i Moab, makt over Israel, fordi de gjorde det som var ondt i Herrens øyne, vers 12.

Her kan vi lære av Israels barn hvordan det går når en gjør det som er ondt i Herrens øyne. Da gav Herren Eglon, kongen i Moab, makt over dem.

Det finnes også konger i vårt kjød som vil ha makten i våre liv, f. eks. avind. Det kan oppstå situasjoner hvor det er anledning til avind. Slipper en da inn en tanke og nærer den, da er dette ondt i Herrens øyne, og det går som oftest slik at de velnærede tanker får rom hos andre også, slik at synden kommer ut av legemet. Dersom en ikke ydmyker seg og erkjenner, så gir Herren den grumme avind makt over en.

Han (Eglon) fikk med seg Ammons barn og Amalek og dro ut og slo Israel, og de inntok Palmestaden, vers 13.

Her kan vi se at en synd kommer sjelden alene. Eglon dro med seg både Ammons barn og Amalek, og slik kan det bli i våre liv også. Får avind makt i livet, så varer det ikke lenge før både ond kritikk og baktalelse kommer tilsyne, og det ender med at en bitter rot vokser opp. Ja, så betegnende det står: «De inntok Palmestaden.» Det ligger jo i selve ordet at der måtte det være herlig å være. Og hvor liflig er det ikke også når ingen ondskap får råde iblant oss? Når hver og en arbeider på sin frelse med frykt og beven, når de yngre underordner seg de eldre, når de på likefot ikke strider imot hinannen i ånd og i tale, men lar Herren råde, hvilken herlig stad? Ja, hvilken «Palmestad»?! Men en slik stad i en manns liv og i forsamlingen kan bli helt inntatt av fienden ved stivsinn og hårdnakkethet, som kan komme av at en ikke kan tåle og fordra en annens måte å være eller ta tingene på, slik at det som i ens liv var en Palmestad, nærmest ser ut som en ruinhaug. Og slik kan man gå i årevis og ha det ondt med en tapt Palmestad uten å erkjenne det. I atten år tjente Israels barn Eglon, kongen i Moab, uten Palmestaden.

«Da ropte Israels barn til Herren, og Herren oppreiste dem en frelser, benjaminitten Ehud, Geras sønn, en kjevhendt mann,» vers 15.

Ehud var mannen som skulle frelse dem fra fangenskapet. Han lagde seg et tveegget alenlangt sverd, og med dette gikk han alene inn til kongen og sa: «Jeg har et ord ifra Gud til deg, konge!» Da reiste han seg opp fra sin stol. Men Ehud rakte ut sin venstre hånd og tok sverdet fra sin høyre hofte og støtte det i hans buk, og heftet gikk inn etter bladet, for han dro ikke sverdet ut av hans buk, det gikk ut baktil,» vers 20—22.

Her kan vi se at det måtte en mann til som forsto å bruke sverdet. Gud oppreiser menn iblant oss også som forstår seg på det. Det er jo ikke bare en som lider under det at en lager strid på grunn av avind, men mange lider under det. Disse mange kan lide lenge dersom det ikke er en Ehud i forsamlingen som kan gjøre ende på Eglon, d.v.s. som kan gjøre ende på synden. Det var Gud som ga Israels barn Ehud, og det er den samme Gud som gir til menigheten noen til apostler, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse. Efes. 4, 11—12.

Ehud var kjevhendt. Han skilte seg ut fra de andre på den måten Slik må det være iblant oss også. Vi må være ulike alle andre idet vi frykter Gud mer enn mennesker, og ikke tar hensyn til kjød. Personsanseelse er jo svært alminnelig, og på grunn av den blir ikke sverdet brukt som det skal. På grunn av den slår man av både på dette og hint, og anvender ikke Guds ord, som jo er skarpere enn noe tveegget sverd, slik som det skal.

«Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, og sannheten ble borte, og den som holdt seg fra det onde, ble plyndret. Og Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ingen rett var, og han så at ingen trådte frem, og han undret seg over at det ingen var som førte hans sak. Da hjalp hans arm ham, og hans rettferdighet støttet ham, og han ikledde seg rettferdighet som en brynje, og frelsens hjelm satte han på sitt hode, og han kledde seg i hevnens klær og svøpte seg i nidkjærhet som i en kappe.» Esaias 59, 14—17.

Her profeteres om Messias som skulle forløse Israels folk. Han var i likhet med Ehud alene som trådte frem. De andre hadde unnfanget løgnens ord i sine hjerter og sagt dem ut. Es. 59, 13.

La oss ikke bli lik slike andre som blir i fangenskap i synden; men må vi trede frem med sannhetens ord og føre Herrens sak.

Må all storhet, maktsyke, avind og all urede få sin dom og utryddes, slik at de hellige kan vokse sin vekst opp til ham som er hode for menigheten, Jesus Kristus. Gud gi at mange måtte bli en Ehud, til nytte og gagn i forsamlingen.