Gjeld

Gjeld.

«Bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre.»

Det er to slags gjeld. Det ene slag er pengegjeld og annen gjeld av lignende art. Det annet slag er kjærlighetsgjeld i utallige former og fasonger.

Om den første sort heter det: «Den ugudelige låner og betaler ikke.» Og han kjøper og betaler ikke. Og han lover og holder det ikke. Og når han ikke har betalt til avtalt tid, gir han ingen forklaring og ingen beklagelse, men bare later som ingen ting.

Pengegjeld kan og skal betales helt ut, og den rettferdige har sin store lyst og glede i dette. Har han lånt (hvilket sjelden hender) er dette hans sorg, mens det å betale er hans store glede. Og Gud vil la det lykkes for ham å betale. Den rettferdiges*) glede er at han fikk lånt, og hans sorg og pine å skulle betale. Derfor går det tregt med det. —

Kjærlighetsgjelden er av en annen art. «Han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder. I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige (gjeld) å elske hverandre.» 1. Joh. 4, 10 og 11.

«Og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» 2. Pet. 1, 7.

«Jeg står i gjeld (kjærlighetsgjeld) både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.» Rom. 1, 14.

Gud regner det slik, og apostlene regnet det slik, at når han først har elsket oss så høyt at han ofret alt for oss, da står vi i gjeld til alle mennesker, både onde og gode, hver dag så lenge vi er her til huse. Og den som ikke avbetaler på sin gjeld så fort og så meget som han kan, han er ikke rettferdig, det vil i dette stykke si: han mangler Kristi kjærlighet i sin barm. Og han må derfor se til snarest mulig å bli fylt av denne.

Ifølge sakens natur, kan vår kjærlighetsgjeld aldri fullt ut være innbetalt, men vi kan alltid overfor alle avbetale på den. Mens pengegjeld fullt ut kan innbetales til rette vedkommende. —

Vi står altså i kjærlighetsgjeld til alle mulige slags barbarer og dårer, til alle slags onde og utakknemlige og vemmelige personer. Uten all motsigelse: hvis vi er rettferdige (elsker), så har vi vår store lyst i å betale, og da må vi nødvendigvis bli strålende glade hver gang vi treffer et menneske, ond eller god, for da er det anledning til å få avbetalt noe på gjelden min og det er jo dette som gleder meg i mitt innerste vesen. Jeg anser det altså som en lykke hver gang jeg treffer et hvilketsomhelst utekkelig menneske.

Hvorledes står det i så måte til med deg min kjære broder? Du glemmer vel ikke at alle sammen har noe tilgode hos deg. De vet nok ikke om dette selv. Men du bør jo vite om det. Derfor denne lille påminnelse som jeg i sannhet skylder deg. —

Salig hver den som liker å betale til alle og enhver! — — —

*) Rettelse, se siste side i neste nr.