Fremmed ild

Fremmed ild.

I den gamle pakt var det slik at når prestene ofret, ventet de at Gud skulle svare med ild og fortære offeret.

Det beviste at Herren vedkjente seg ofringen og la sitt velbehag over det. 3. Mos. 9, 22—24.

Slik virker det også i den nye pakt.

Det står i Rom. 12, 1 at vi skal fremstille vårt legeme som et levende, hellig og velbehagelig offer for Gud.

Å kjenne Guds velbehag over seg, det er jo noe alle vil. Men det kommer an på oss, om vi bærer frem et slikt offer at Gud kan svare med ild.

Gud vil gjerne velsigne oss. Og vi kan kjenne når han stadfester sitt ord. Det blir velsignet for oss selv og dem som hører på.

Her er det Satan setter inn for å ødelegge. Han tåler ikke at et menneske har det godt. Så tales det i ditt indre: «Du bad godt til Gud ikveld» — eller «Det du vidnet, slo godt igjennom, det var godt sagt» o.s.v.

Lar vi oss dåre av dette, så er det gjort. Tankene kommer i sving, og neste gang vil du gjøre det enda bedre.

Resultatet blir fjasko, for Gud er ikke med på det. Det var ikke noe offer, og Guds velbehag ble borte.

Alt som blir igjen er gremmelse og dom.

Får en se seg selv hvor dum man har vært og dømmer seg selv, så er ikke Gud sen om å reise opp igjen. Det var jo hans mening. Men det er noe annet som er verre, og det er å true til seg fremmed ild og velbehag som ikke kommer fra Gud. 3. Mos. 10, 1—2.

Det går an å fremkalle en kunstig ild. Når man kjenner at Gud ikke svarer med ild, da vil en gjerne være bedre en man er, og prøver å dekke dette på en fin måte.

Da tar man til følelsene og får frem en sjelisk stemning. De kan også få frem en sjelisk gråt som høres ekte ut. Den kan fremkalles ved at man setter tankene i forbindelse med sine nederlag og synes synd på seg selv.

Dermed er offeret blitt besvart med en ild, men Herren har ikke vært der. Det har vært en falsk ild, og mange kan ha blitt bedratt ved den, da de mente at det var Gud som var mektig tilstede. En kan ha følelsen av at det har vært velsignet, og priser Gud. I dette falske velvære kan de leve hele sitt liv og bedra seg selv, og livet tapes.

Må vi derfor dømme oss selv og være tro mot Gud, så hans gode nåde ikke blir oss forgjeves.