Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig

«Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.»

Det er i grunnen egentlig nøyaktig det samme som: «Ånden er villig, men kjødet er sterkt.» Det er skrøpelig til å ville og til å utrette det gode, d.v.s. at det er kraftig og sterkt til å stå det gode imot.

Det gjelder om å komme sannheten så nær som mulig. Hva er så sannheten i dette stykke? Jo, at det er lettere å holde 10 000 taler om å gjøre et offer, enn å bringe offeret, samt å oppsende 10 000 sukk til Gud om nåde og hjelp til å få det gjort enn å gå bort å gjøre det. Du kan bestemme deg 10 000 ganger, og mene det også, uten å få det gjort. I den grad svimlende skrøpelig (eller sterkt!) er kjødet — selv om ånden er villig. —

Dette kan vi aller best få en pålitelig forståelse av ved å betrakte og betenke at Jesus Kristus selv, kommet i kjød, hadde behov for å våke og be i den utstrakte grad som han gjorde det, både natt og dag. Just derfor sier heller ikke Jesus i ovennevnte vers: «for eders kjød er skrøpelig, men ganske annerledes er det med mitt kjød, så jeg behøver ikke å våke og be, men kan heller ta meg en lur så lenge.»

Først hva han sa, men aller mest hva han gjorde, beviser til fullkommenhet hva tanke og mening han hadde om det kjød som han frivillig hadde tatt på seg for vår skyld, det kjød hvori synden ble fordømt.

Når da Kristus våket, kjempet og bad både sent og tidlig for til fulle å kunne utføre Faderens vilje, hvorledes vil det da lykkes for oss om vi tar det la-la? Jo, da får vi ikke kroppen vår til å utføre Guds vilje p. gr. a. dette jammerlig skrøpelige kjød! Det er så forkommet at det orker absolutt ikke. Eller annerledes sagt: det er så majestetisk kraftig til å stå imot, at det er aldeles ikke til å rokke ved menneskelig kraftanstrengelse!

Se du dertil, kjære bror! Se du til å få ofret deg selv og hva ditt er til siste rest, og det i en bråfart! Se til å få kroppen din til å springe med glede og utføre all Guds vilje, ofte og med tunge løft!

Mesteparten av hver enkelts liv består utelukkende av vaner, gode vaner og dårlige vaner. Å be lite er en uvane, likeså å lese lite i Guds ord, samt å gi bort lite og å være taus eller nesten taus på møtene, men å skravle tomt snakk med dem man treffer gatelangs og i husene o.s.v.

Å komme ut av disse slemme uvaner er som å få kjørt en vogn ut av et hjulspor på en halv meters dybde. Se du til å få hesten til å renne kraftig til så hjulene kommer opp av disse dype spor!!! Det går nok ikke hverken med hestens eller med mannens kraft og energi; men med Herrens Ånd, derimot, går det.

Derfor gjelder det å våke og be tilstrekkelig, så det kan lykkes.