Sitt eget eller den annens beste

Sitt eget eller den annens beste.

«Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste.» 1. Kor. 10, 24. Det er ganske naturlig for ethvert menneske å søke sitt eget; og det følger med etter at en er omvendt.

Ap. Paulus hadde blant alle sine dyrebare medarbeidere ikke flere enn Timoteus som han helt kunne anbefale. De andre søkte sitt eget alle sammen. Fil. 2, 19—22.

Vi forstår at det er et meget skjult og hardt stoff i selvlivet, å søke sitt eget, og at det skal en avgjort og betingelsesløs hengivelse til Gud for å komme det til livs. Det er så naturlig for mennesket at man kommer ikke på den tanke at det er noe galt engang. Det er jo det vi forstår, som vi kan dømme hos oss selv, derfor vil det alltid henge igjen fordi det er så skjult.

Når bare jeg får god plass, god mat, hensynsfull oppvartning o.s.v., så har jeg det godt og er glad og fornøyd. Denne usle glede over å få det selv er en jordisk og sanselig glede; men å hjelpe min neste til det som er godt, gir meg derimot en himmelsk glede, når det gjøres i tro.

Har jeg da ikke lov til å ha det godt og få god oppvartning o.s.v.? Du har lov til alt, men ikke alt gagner. Du blir ikke frelst ved å søke ditt eget, men ved å søke den annens beste. Det er f. eks. ikke alltid kjærligheten som driver en hit eller dit, det kan være vinning, en eller annen fordel for meg selv som drar. Det jeg da oppnår, gir meg også en jordisk glede, og den forstand jeg derved legger for dagen, er nedenfra.

Det er bare Kristi sinnelag som kan snu opp ned på denne galskapen.

Jesus var hos Faderen, og alt var såre godt for ham, men i kjærlighet til menneskene, som gikk undergangen imøte og ikke kunne hjelpe seg selv, forlot han sin himmelske herlighet og kom til jorden for å lide og dø en forsmedelig død. På den måten ga han oss oppreisning, så nu kan hvem som vil følge ham etter. Vi formanes til å la hans sinn være i oss, og vi formanes til å elske hverandre likesom han elsket.

Der er en ætt som er ren i sine egne øyne og dog ikke har tvettet seg for sitt eget skarn, en ætt — hvor stolte er ikke dens øyne, og dens øyelokk, hvor hever de seg ikke! — en ætt hvis tenner er sverd, og hvis jeksler er kniver, som eter armingen ut av landet og fattige ut av menneskenes tall. Ordspr. 30, 12—14.

Det er fra denne ætt vi stammer, men i Jesus Kristus har vi byttet ett, det gamle er forganget, se alt er blitt nytt. Allikevel henger meget av det gamle ved, om enn skjult, men det skal frem i lyset, utskilles og dødes.

O dyp av rikdom hos Gud; det er bare Jesus som har nådd bunden der. Men vil du bli rik, evig rik, så søk i Kristi kjærlighet din nestes beste, da vil alltid Jesus stå som din forsvarer og hjelper.