Stadens porter

Stadens porter.

«Og den hadde en stor og høy mur; den hadde tolv porter, og på portene tolv engler og innskrevne navn, navnene på Israels barns tolv stammer; mot øst var tre porter, mot nord tre porter, mot syd tre porter, mot vest tre porter.» Åp. 21, 12—13.

Her ser vi at staden, det nye Jerusalem, som er et billede på menigheten, var besatt med tolv porter, og på portene var det tolv engler. Disse engler er menighetstjenere, som skal vokte portenes, menighetens innganger. Det er betegnende at portene vendte mot alle fire hjørner, da det jo må voktes på alle sider og felter slik at intet urent kommer inn i staden. Mange er det som forsøker å komme inn og vil ha med seg både slekt og venner på en lettvint måte, pluss en masse ting som de ikke vil gi slipp på i livet. Men en dag kommer de til portens trange pass, hvor vokteren står, likesom den rike yngling gjorde. Og her må livet lates, eller blir man stående utenfor. Her må menighetstjenerne være seg sitt ansvar bevisst og finnes tro, da det jo er mange slags mennesker, og disse igjen søker mange kunster. Skal en tekkes mennesker, så går det som ordspråket sier: «Den som elsker trette, elsker synd, den som gjør sin dør høy, søker sin egen undergang.» Ordsp. 17, 19.

Undergangen ligger altså i å tekkes mennesker. Skal en tale dem til lags for å beholde dem, så må en slå av på snart det ene og snart det annet, slik at ingen føler seg støtt. Da må en gjøre døren høy, slik at de som vil inn, slipper å bøye seg for dypt ned. Her skal menighetstjenerne prøves om de er tro. «Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? Eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1, 10.

Så langt borte er man fra å være en Kristi tjener, en engel ved porten, når man skal ha ære og vinne menneskers gunst og bli stor i deres øyne, at man ikke er det, selv om man gir seg ut for å være det. Således også med Absalom. Han la seg til vogn og hester og femti mann som løp foran ham. Han pleide å stå tidlig opp og stilte seg ved siden av veien til porten. Og så ofte det kom en mann som hadde en sak han ville føre frem for kongen og få dom i, kalte Absalom på ham og spurte: Hvilken by er du fra? Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer, sa Absalom til ham: Din sak er god og rett, men hos kongen er det ingen som hører på deg. Så sa Absalom: Bare de ville sette meg til dommer i landet! Da skulle hver mann som hadde en trette eller sak, komme til meg, og jeg skulle hjelpe ham til sin rett. 2. Sam. 15, 1—4.

Absalom sørget for å ha det nødvendige utstyr for å vinne folkets tillid, og slik kan man tillegge seg både talemåter og megen bibelkunnskap så man kan sitere skriftsteder i alle retninger. Men Absalom var nok ikke mannen som skulle være dommer i Israel, det viste plassen han valgte å stå: ved siden av veien til porten. Der kunne han nemlig la hver mann få sin rett enten den var slik eller slik; men midt i porten hadde han ingen plass.

Således gjorde Absalom med hele Israel når de kom til kongen for å få dom, og Absalom stjal Israels menns hjerte. 2. Sam. 15, 6.

Ettersom dette er skrevet oss til lærdom, så la oss tjene Gud med ærlig hu etter den tilmålte nåde enhver har fått og vokte de porter Gud har satt oss over, så blir vi spart for en slik ende som Absalom fikk. Han ble hengende i en terebinte mellem himmel og jord og fant sin død med tre spyd gjennem hjertet.

«Men da I nu engang vet alt, vil jeg minne eder om — at de engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» Judas, vers 6.