Like til blodet

Like til blodet.

Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden. Hebr. 12, 4. — Jesus gjorde motstand like til blodet i sin kamp mot synden. Derfor står det i Hebr. 9, 11—12, at han gikk inn i helligdommen med sitt eget blod og fant en evig forløsning. Hebreerne hadde altså kjempet en del, men ikke til blodet. De vek tilbake hver gang selvlivets blod skulle rinne. Så beholdt de livet og fikk ikke del i forløsningen fra synden.

Blodet vidner om død. Abels blod vidnet om død. Hebr. 12, 24. Jesu blod vidner om død. Vårt blod er det eneste vidne, om død, som blir godkjent i helligdommen. Når er det så tale om at vi kan stå imot synden like til blodet? — På fristelsens dag. Jesus led idet han ble fristet. Hebr. 2, 18. Da djevelen kom til ham etter firti døgns faste, ydmyket han seg fullstendig under Guds veldige hånd og ble til intet. Makt og ære ble uttømt til døden. Matt. 4, 1—11. Det er to ting vi kan gjøre i fristelsens stund, enten la livet gå, eller ta imot utløsning — lide eller synde. Dette er en frivillig sak. Jesus satte det til av seg selv. Ingen tok det fra ham. Joh. 10, 17—18. Vi kan sette det til, og vi kan bevare det, men må da tilføye: Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør. 1. Kor. 15, 36.

Forløsningen ligger i uttømmelsen av selvlivet. Derfor sier Jakob: Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser. — Er ikke fristelser noe vi skulle holde langt borte fra oss? Nei, sier Jakob. Akt det for bare glede. Hva er det som er så gledelig ved fristelser, ved allehånde fristelser? Jo, da kommer vi til våre fiender, og det på en så kraftig måte at det enten må bli seier eller nederlag. Ved fristelsen blir synden levende som aldri før. Bitterheten blir bitrere enn bitrest. Ja, den blir overvettes bitter. Rom. 7, 13. Vi kommer like inn til livsnerven, som blir blottlagt, like til blodet, til ledemot og marg og hjertets tanker og råd. Hebr. 4, 12. Her er det bare to ting å velge mellom — lide eller synde. Stå imot like til blodet eller ta imot utløsning. Jesus led idet han ble fristet. Når vi får mange slike tørner med det «allehånde» som er i vårt kjød, da forstår vi Jakob 1, 2. Jo oftere det blir tørn, jo oftere får vi anledning til å slå en eller annen av våre fiender. Å, for en herlig forståelse Jakob hadde. Samme Jakob skriver i 4, 5: Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss —. Gud attrår at vi skal komme i allehånde fristelser, forat han kan få gitt oss del i en allsidig forløsning. Her følger Gud nøye med. Se 1. Kor. 10, 13.

I 1. Pet. 1, 6—7 står det også om å fryde seg i allehånde fristelser, forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. — Når vi slik er blitt fristet i allehånde ting og på allehånde måter, og har lidt og ikke syndet, da kan vi med rette væpne oss med den tanke at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1.

Ja, hvorledes skulle vi bli ferdig med våre fiender, synden i kjødet, dersom vi ikke møtte dem i åpen kamp. Med denne herlige forståelse kan vi akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser. Vi blir seier-vinnere, overvinnere, Jesu Kristi lidelsesfeller, blodvidner. Vårt blod kommer, lik hans, inn i helligdommen og blir et fast og sikkert vidne om vår død med ham. 2. Tim. 2, 11. I Jesu Kristi etterfølgelse, i hans fotspor, får vi del i den samme evige forløsning.