Av Gud bestemt

Av Gud bestemt.

Les Rom. 8, 28—31. Her leser vi om de mennesker som Gud forut kjente, og derfor forut kunne bestemme til å bli likedannet med hans Sønns bilde. «Han som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen.» Hebr. 1, 3.

Det kan være vanskelig å forstå utvelgelsen, og Satan plager mange Guds barn med at de ikke er utvalgt til et slikt liv, til et seirende liv i Jesu fotspor. Du er altfor svak og dårlig, og husker du den gang du gjorde det og den gang du gjorde det? Hadde du ikke gjort den og den synd etter at du ble frelst, så kunne det kanskje ha lykkes for deg. Nei, det er nok ikke slike som deg som Gud har utvalgt til å bli likedannet med Sønnen. Slik preker Satan for brødre og søstre, og vrister troen ifra dem. La oss henvise ham til 1. Kor. 1, 26—29, og minne ham om Maria Magdalena m. fl.

Kunne vi bare tro fullt og fast at vi hørte med i den flokken det står om i Rom. 8, 29, så var det ingen sak, da ville det lykkes. Men hvordan kan vi vite helt sikkert at vi er forut kjent og forut bestemt?

«Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt.» Åp. 22, 17. Her står det at Ånden og bruden sier kom; men for å komme må vi ha øre å høre dette kom med. Videre står det at den som tørster (har trang), han komme, og den som vil, han drikke. Dette vers gir håp og trøst og visshet i troen på at brudelivet er for oss. Er det ikke slik vi har opplevet det? Vi har hørt både Ånden og bruden (de hellige) har bedt oss komme og drikke livsens vann. Dette viser at Gud har gitt oss ører å høre med. De fleste hører ikke dette kom. Videre har vi kjent tørsten (trangen) når brudelivet er blitt oss forkynt. Har vi ikke lagt merke til hvor få mennesker som har øre (som forstår) og trang? Det stemmer med Guds ord, det skal være få. Det er en her og en der, en utvalgt fra sin slekt, én utvalgt fra sin bygd, og noen utvalgt fra en by. Så er da vi med i den lille utvalgte flokk, som er tatt ut ifra alle slekter og folk fra Kristus og til nu. Lovet og priset være Gud for en slik usigelig nåde.

Men, kan noen innvende, hvordan kan jeg være sikker på at jeg er forutbestemt av Gud, selv om jeg har øre og trang? Vi kan tenke oss Gud, før verdens grunnvoll var lagt, i sin allvitenhet sto og skuet ut over de uskapte slekter. Så bestemte han en der og en der i de forskjellige tider til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Den gang utpekte han både deg og meg. Hvordan kan vi vite det? Fordi Gud er allvitende, visste han fra evighet av hvem som ville følge Jesus og hvem som ikke ville. Han kjente oss forut som de som ville følge dette «kom» ifra Ånden, når vår tid var inne. De fleste mennesker har han kjent forut som de som ikke ville fornekte seg selv, og slike kunne han jo ikke forut bestemme til å likedannes med Kristus gjennom selvfornektelse. Gud har gitt oss en fri vilje, og vi kan selv velge.

Kan vi tenke oss at Gud som er kjærlighet, ikke skulle ha utvalgt en sjel som av hele sitt hjerte vil leve rent og hellig? Nei, det er absolutt utenkelig. Hva kan vi etter dette slå fast? Vi slår fast at den som har øre og trang, er forut bestemt av Gud til å bli av bruden. Når vi da hører med til disse, hvordan skal vi da se på oss selv? Slik som Gud ser på oss. Hvordan ser han på oss? Han ser på de som han forut bestemte, som om de allerede er herliggjort. Rom. 8, 30. Så sikker er Gud på at det blir som han har bestemt, og så sikre må vi være på det. Hva skal vi si til dette, utbryter Paulus i v. 31. Det samme må vi utbryte. Tenk, midt i vår svakhet og skrøpelighet, når så meget står igjen, kan vi i troen se oss selv som allerede herliggjort. Da er det ikke godt for Satan å komme og fortelle oss at det ikke vil lykkes. I troen kan vi fortelle ham at det allerede er lykkes, ja, at vi egentlig også er herliggjort. For en slik tro må han fly.

Det står at vi skal stride for den tro som engang er overgitt de hellige. Denne tro, troen på å være forut bestemt til å likedannes med Jesu bilde, er det som er overgitt de hellige. Når denne tro engang er oss overgitt, så må vi stride for å beholde den. Når prøvelser og vanskeligheter avslører at vi ikke på langt nær er kommet dit vi trodde, da er Satans tid inne til å prøve på å fravriste oss troen. Men da er det også vår tid til å stride, med Guds ord, for den tro som er oss overgitt. Vi som har øre og trang, la oss under alle forhold holde fast på dette; vi er av Gud forut bestemt, og oss har han også herliggjort. Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Rom. 8, 31.

«For intet hindrer Herren fra å frelse,» 1. Sam. 14, 6. Intet av det som har vært, intet av det som er, og intet av det som komme skal, kan hindre Herren fra å frelse sine utvalgte. «Han som nevner det som ikke er til, som om det var til.» Rom. 4, 17.