Menigheten på klippen

Menigheten på klippen.

— «Men da Jesus var kommet til landet ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De sa: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! for kjød og blod har ikke åpentbaret deg det, men min Fader i himmelen. Og jeg sier deg at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Matt. 16, 13—18.

Det var himmelvid forskjell på Peters svar og folkets mening. Peter hadde fått guddommelig åpenbaring om hvem Jesus var og kunne ut derfra svare i klippefast overbevisning og glede, mens folket bare hadde noen vaklende meninger. Det var på denne klippe, det som Faderen hadde åpenbaret, at Jesus ville bygge sin menighet. Peter ble klippen fordi han holdt fast på Faderens åpenbaring og forkastet all påvirkning fra kjød og blod. De som gjør det samme i dag, blir også klipper som Kristus fremdeles kan bygge sin menighet på.

Menigheten er ikke en flokk mennesker som samles om noen riktige læresetninger; men den er sammensatt av levende stener. Det er liv i hver eneste en. De er gjort levende ved Kristi Ånd. Dette er en åpenbarings Ånd i Guds kunnskap. Den tar av Faderens og gir oss. Den er vår lærer til rettferdighet. Det er en Ånd som avslører kjødets sans og som hater og beseirer dets makt. Det er bare ved vandring i lydighet mot denne Ånd at vi opprettholder enheten med Kristi legeme, som er menigheten. Guds rike blir vårt liv og glede, og for synden og verden blir vi døde og interesseløse. Ved vandring i Ånden lærer vi å sette tilside den fattige menneskeforstand, og kjenner trygghet og glede ved Åndens åpenbarelser.

Vi kan gå og tenke på så mange ting og ha våre meninger; men når Gud ved sin Ånd tender lys i hjertedypet og gir klarhet, så fylles vi med en indre glede og fred, og vi får en guddommelig overbevisning som ingen kan rokke, nei ikke engang dødsrikets porter.

I denne Ånd vokser vi også sammen med de andre til en Guds bolig i Ånden. Det er forskjellige nådegaver; men Ånden er den samme. Når en står frem i menigheten med det som Ånden har åpenbaret og gjort levende for ham, så forenes de andre med ham i hjertets glede. Det er den samme Ånd. Men står en opp med hva kjød og blod har åpenbaret for ham, så kjenner enhver som er i Ånden, at det er ingenting å bygge på, og det virker ingen glede.

Når man går på skoler og utdannes i å forkynne hva kjød og blod har åpenbaret, og man lager menigheter på dette, så skjønner vi hvordan det blir. Dødsrikets porter rokker alt dette. Alle slags onde åndsmakter tar overhånd. Det blir ufred og splid, bitterhet og baktalelse, forfengelighet og bekymring o.s.v. De har sine meninger om Guds ord og har kanskje også menighetsorden etter bibelsk mønster, men de har ikke samfunn ved noe indre åpenbarings lys og glede.

Salig er du Simon, Jonas’ sønn, sa Jesus, og salig er også enhver idag som bygges opp på klippegrunnen og ikke på hva mennesker tenker og mener.

Det ene verre enn det annet skal gå over jorden nu i den siste tid, og enhvers byggverk skal bli prøvd. Vi kan bedra oss selv ved å gå midt iblant levende stener og trøste oss ved at vi har den rette lære, uten selv å være en levende sten. La oss prøve oss selv. Er vi en levende sten med Guds åpenbaring i hjertet? Holder vi fast ved dette lys så vi vandrer i det og forkaster all påvirkning fra kjød og blod hjemme og borte? Ja, er vi en slik levende sten, så er vi også med i Guds hus på klippen. Om stormene raser og vann, flommene skyller mot dette hus, så blir det stående. Alt annet er byggverk på sandgrunn.

Tenk hvilke forjettelser det er ved å være i den levende Guds menighet. Jesus selv har gått i borgen for at ikke engang dødsrikets porter skal få makt over den. Der har Gud forordnet velsignelse, liv og fred til evig tid.