Kommer du inn i helligdommen ved dine offer?

Kommer du inn i helligdommen ved dine offer?

Jesus måtte lide utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket. Hebr. 13, 9—14. Dette er et billede fra den gamle pakts ofringer, og de fleste får ikke mer ut av Jesu offer enn de fikk i den gamle pakt ved dyreofringen. De blir helliget — får syndenes forlatelse — ved det blod som bæres inn i helligdommen. Men vårt kall ved evangeliet er meget mer.

«La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.»

Kroppen til de dyr hvis blod skulle bæres inn i helligdommen, ble brent opp utenfor leiren. Utenfor leiren måtte alt som var urent. Den vanæren måtte også Jesus få. Han ble en forbannelse for oss. Gal. 3, 13. Han gikk så langt ned at de heller ville ha en Barrabas fri og ropte om Jesus: «Bort med denne!» Vi formanes til å følge ham og bære hans vanære. Da vil vi få samfunn med ham i hans død, og ikke bare helliges ved hans blod, men i Jesu blod ha frimodighet til å gå inn i helligdommen. Hebr. 10, 19—20. Istedenfor å forbli kjødelige mennesker med interesse for denne verden og tro på syndenes forlatelse, vil vi ved Jesu død, der utenfor leiren, bli forvandlet til åndelige mennesker med seier over synd og interesse for det som er der oppe og ikke det som er på jorden. Kol. 3, 1—2. På disse mennesker blir det en vesensforskjell.

Hvem vil følge Jesus? Alle vil dø i leiren under folkets beundring og ofre under basunlyd og så i herlighet. Men derved kommer vi ikke til Jesu blod. Alt blir kun til mettelse for kjødet. Kol. 2, 18 og 23. Nei, det som har evighetsbetydning og verdi, er det som såes i vanære, det oppstår i herlighet; og det som såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft. 1. Kor. 15, 43.

En kunne vel tenke at kroppene av de dyr hvis blod blir båret inn i helligdommen, burde heller utstoppes og utstilles og beundres. Ja, slik tenker og handler det kjødelige menneske. Derfor er det som regel avind, misunnelse og splid iblant de ledende, også i religiøse partier. De skal alle ha plass til legemene sine og utstilles på plattformer, og legemene skal ha plass etter innsatsen eller offeret de har gjort, og der blir det konkurranse. De vil sees, og i all deres tale om Jesus og om å ofre seg forblir de å være mennesker og å vandre på menneskelig vis.

Jesus gikk den stikk motsatte vei. Da han hadde oppvakt Lasarus, strømmet mange folk til for å se Jesus, og deriblant var det og noen grekere som ville se ham; men på det svarer Jesus: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt. Om noen er min tjener, han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være, om noen er min tjener, ham skal Faderen ære. Joh. 12, 20—26.

Jesus ville ikke la seg se — likeså lite som en kan se det hvetekornet som dør, og vil du tjene Jesus, da må du følge ham som hvetekorn. Ut av dette forstår vi at en masse av det som utgis for å være i Jesu navn, ikke har noen forbindelse med det å følge ham. Den som er Jesu tjener, ham skal Faderen ære. Det er også nok for ham.

La eder ikke føre på avveier ved allehånde fremmede lærer. Thi det er godt å bli styrket i sitt hjerte gjennom nåden og ikke gjennom offermåltider; de som har befattet seg med sådant, har ikke hatt noen gagn derav. Hebr. 13, 9. (Svensk ov.)

Jubileer og fester med avisartikler og fotografier og talere er praktisk talt ikke annet enn offermåltider, hvor de ledende får mettet sitt kjød ved den ære de får for sine offer, og mange blir ført vill ved den ånd. Det er stort i menneskers øyne, og flere begynner å attrå de samme høyder. De føres vill fra Jesu vei — hvetekornsdøden — Faderens ære er dem ikke nok. Å næres ved den nåde som evangeliet gir og som styrker hjertet til å ofre og tjene og seire over synden, er dem ikke nok. Nei, de må også ved menneskers ære få mettelse for sitt kjød, og mange trøster sin samvittighet ved det de er og gjør og blir regnet for. Lenge etter at de er døde, kan de selv og andre tro at de lever. Åp. 3, 1. Ja, de er i sannhet ført vill.

«Men intet syndoffer som der bæres blod av inn i sammenkomstens telt for å gjøre soning i helligdommen, må etes; det skal brennes opp med ild.» 3. Mos. 6, 23.

Da først blir det et sant offer. Hvis ikke selvlivets blod flyter ved dine offer, forblir du å være menneskelig, og er det selvlivet som dør, så la det være forbannet. Hvorfor skal du æres for det? Nei, ta vanæren over deg, brenn det opp utenfor leiren. Denne medaljerte «kjekkassen» som sitter der som utstillingsfigur og nyter folkets ros for sin store innsats, mens han metter dem med sine reisebeskrivelser og beretninger om alt det Jesus har utrettet ved dem og alle sine historier og gjentagelser av hva professor den og doktor den har sagt, er ikke annet enn en kalket grav. Måtte du også bli avskyelig for deg selv. Du passer best på skraphaugen der utenfor leiren. La ilden der få gjøre sitt arbeid med deg. Da først kommer du til Jesu blod, så du i det har frimodighet til å gå inn i helligdommen. Da får du åndelig sans og kan frembære mat fra helligdommen. Esek. 44, 15—16.