Tilgiften

Tilgiften.

«Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Matt. 6, 33.

Verden er i dag mer materialistisk enn noen sinne. Alt omregnes i penger og hva man kan få for penger. Så meget er vi nødt til å ha for å leve, og under dette går det ikke an å klare seg. Menneskene kaver og sliter, er bekymret og full av uro, klager og sutrer over tider og stell.

At ugudelige mennesker har det slik, og tar det slik, er ikke noe underlig. Men om vi som er Guds barn, lar oss knuge ned av tidenes trykk og usikkerhet, og skikker oss lik med verden i å kave og mase for hva legemet skal ha i seg og på seg, så er det forferdelig. Skal Gud få gjort sin gjerning i oss og ved oss, så må vårt sinn bli frigjort fra jorden og tingene på jorden slik at vi kommer til hvile og ro.

Omtrent all bekymring gjelder fremtiden, og omtrent all bekymring er grunnløs. La oss tenke etter. Er det meget av det vi har gruet for og som har brakt oss uro, som har kommet over oss slik som vi fryktet? Har det ikke bestandig gått bedre enn vi ventet, har ikke Gud alltid gjort en utvei, selv om det menneskelig sett så håpløst ut? Hvordan kan vi da ennu være så vantro, og når skal vi lære å stole så meget på Gud at vi våger å overlate alt til ham? Han har jo skapt oss og vet bedre enn oss selv hvor mange kalorier vi trenger for å leve, og at legemet må tildekkes med klær. Har ikke vi omsorg for våre barn, og stoler ikke barna våre blindt på at far nok skal skaffe tilveie det de trenger? Hvor meget mer har da ikke vår Far i himmelen omsorg for sine barn; men hvor hans barn i det store og hele stiller seg tvilende til denne omsorg. Så legger vi da planer for fremtiden, studerer og funderer, står tidlig opp og setter oss sent ned. Forstår vi da ikke at det er Guds velsignelse som gjør rik, og at eget strev ikke legger noe dertil? Ordspr. 10, 22. I Salme 127, 2 står det: «Det er forgjeves at I står tidlig opp, setter eder sent ned, eter møysommelighets brød, det samme gir han sin venn i søvne.»

I Sirak 11, 28 står det: «Herrens velsignelse er den gudfryktiges lønn, og innen kort tid lar han den blomstre frem.» Vi skal søke Guds rike og hans rettferdighet først, og så skal vi tro på, regne med tilgiften, som er Herrens velsignelse. I 5. Mos. 28, 1—14 leser vi om de velsignelser som skulle komme over Israel, om de bare ville høre på Guds røst og holde alle hans bud. Disse velsignelser kommer også over oss dersom vi holder de bud han gir oss idag. Tenk hvilke forjettelser som følger med å leve Guds ord, ikke bare for evigheten, men også i det jordiske. Vi leser at vårt livs frukt, barna vare, skal bli velsignet. Vår kurv og vårt deigtrau skal også Herren velsigne. Gud velsigner deigtrauet vårt på samme måte som han velsignet melkrukken og oljekruset til enken i Sarepta; vi skal ikke oppleve at vårt avkom skal søke etter brød. David hadde sett meget i sitt lange liv; men én ting hadde han ikke sett, og det var en rettferdig som var forlatt av Herren, eller en rettferdigs avkom som søkte etter brød. Salme 37, 25.

La oss tenke etter. Har vi sett en som virkelig har søkt Guds rike først, og som ikke har fått tilgiften? Nei, aldri har vi sett det, og aldri skal vi komme til å se det. La oss derfor regne med Guds velsignelse, og ikke med eget strev. Vi skal heller ikke vente hjelp av mennesker, men av Gud. Så er vi ikke bekymret for noe, men lar i alle ting våre begjæringer komme frem for vår Far i himmelen, og ikke for menneskene. Da skal vi oppleve at Guds fred tar bolig i vårt hjerte, og da skal også vårt hjerte og våre tanker bevares i Kristus Jesus, istedenfor å flakke omkring som hedningenes. Fil. 4, 6—7.

Nu regner vi ikke lenger på menneskelig vis. Vi må ikke ha så og så meget for å klare oss, vi klarer oss med det som Herren velsigner. Vi er ikke trygge med hensyn til fremtiden fordi om vi er ansatt i et solid firma, og fordi om vi er sikret pensjon når vi blir gamle. Nei, vi regner ikke med noe av dette, vi regner med Guds velsignelse. Vi kjenner og opplever hver dag at vi har Guds velsignelse over oss, og det er Guds velsignelse som gjør rik. Vi vet med oss selv at vi søker rettferdighet først, og da tviler vi ikke på tilgiften; for Gud blir ikke noen noe skyldig. Har vi søkt hans rike først, så skylder han oss tilgiften, ifølge sitt eget ord. Vi har bare én ting å sørge for, det er å leve slik at Guds velsignelse alltid kan være over oss, da kan vi hvile trygt med tanken både på nutid og fremtid.