Min vei og Herrens vei

Min vei og Herrens vei.

Min ære har han avkledt meg. Det finnes intet her på jorden som forårsaker så meget elendighet for et menneske som dets hovmot. Undertiden håper man at udyret er blitt så tamt der inne i buret at det aldri mere skal bringe mislyd eller slippe løs, men atter og atter gjentas samme gamle lekse. En blir tuktet og ydmyket på alle hold, men likevel ydmyker man seg ikke virkelig. En forsøker å kravle opp igjen, søkende ære, anseelse og berømmelse. Det kostet på Job da han ydmyket måtte bønnfalle sine egne tjenere. Villdyret liker ikke at du skal være ydmyk og vennlig imot dem som står adskillig under deg — dine tjenere — det koster på din ære. Den henger likeså fast ved deg som Guds hjerte i forbarmende kjærlighet hang fast ved folket i Jerusalem (Jer. 6, 8), den måtte rives løs.

Jesus har sagt, «om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Joh. 12, 26. Vi skulle være hans herlighet til pris. Ef. 1, 12. Kristi forsmedelse er den renhjertedes anseelse, men dette blir deg ikke til del, før du er villig til å korsfestes med ham — avstå fra din ære. Mange frostnetter og stormer har slitt og rykket i de gule blad på den lille ek, men de er dog blitt sittende fast hele vinteren. Disse slitninger maktet ikke å bortta det gamle løv, men den stille våraften med ny, indre livssaft, befrir treet fra dets dødstegn og gir det et skrud som passer for sollivet. La Jesu forbarmende kjærlighet rikelig få tilflyte deg, så behøves ikke så mange slitninger. Din egen æres stolthet skal falle av seg selv for livsloven i Kristus (Rom. 8, 2). «Han skal vokse, jeg skal avta.» Ingen kunne ydmyke Jesus, for han steg selv ned inntil laveste trinn. Han fornedret seg selv, derfor har Gud og høyt opphøyet ham. Fil. 2, 8—9. Dette er den sikre vei, på denne vil Gud ære deg, men hans ære passer ikke sammen med din. Du må tømmes for å kunne fylles. «Ny vin i nye flasker.» Den som taler av seg selv, søker sin egen ære. Joh. 7, 18.

Ordets forkynnere kan lett bli «jegets» martyrer. Du skal lede et møte og har besvær med valget av tekst, da du vet at den og den kommer. Du må tale så at du ikke blir ringe i hans øyne o.s.v. Disse tanker var grunnen til din forberedelse og ivrige bønn. Det kjennes uvillig og kaldt, plutselig kom et lysglimt for deg, jeg tar det og det emne, det kan jeg tale over m.m. Du begynner møtet, det var tørt, lasset gikk tungt, ingen salvelse, hukommelsen sviktet deg, tilhørerne synes adspredte og urolige, tiden føltes lang. Du tenkte ikke på Kristus, men på deg selv og tilhørerne. Kjøpt med Jesu blod til å være hans frie, lykkelige tjener, gjorde du deg selv til slave under — din egen ære.

Sadrak, Mesak, Abed-Nego, Daniel, Paulus, Peter og hele rekken ned til dem som idag vil forherlige Gud, må fornekte seg selv, gå rett frem mot målet, ikke søke sin egen ære, men hans som har sendt dem, hvis Faderen skal bli forherliget i Sønnen.

Jakten etter jordisk ære satt igjen i disiplene også etter Jesu oppstandelse, ja endog til de siste dager før hans opptagelse. Ap. gj. 1, 6. Det lå noe under i spørsmålet: «Herre, gjenreiser du på denne tid riket for Israel.» Se Matt. 20, 32. Jakten etter denne ørn opphørte ikke før de ble åndsdøpte på pinsedagen og selv fikk ørnenatur. Es. 40, 31. Også du min bror og søster vil sukke imot dem som ikke ærer deg som du ønsker, inntil du får pinseerfaringen. «Fikk I den Hellige Ånd da I kom til troen?» Ap. gj. 19, 2.

Hvis ikke Guds ånd får fylle alle din sjels tomrom, vil du ved første ydmykelse begynne å klage.

Forts.