Døden en vinning

Døden en vinning.

«For meg er livet Kristus og døden en vinning, men dersom det å leve i kjødet gir meg frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge, men står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.» Fil. 1, 21—23.

De gudfryktige har ingen grunn til å se frem til sin dødsdag med engstelse og gru. Så sant Kristus er vårt liv, vil døden være en vinning. Men er verden vårt liv, vil døden være hård og grusom å møte. Paulus visste at døden for ham var en øyeblikkelig inngang til et evig og herlig samvær med Kristus, og det var meget, meget bedre enn alt annet.

Marta sier til Jesus angående sin bror Lasarus som var død: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag. Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Joh. 11, 25—26.

Ja, dette er vel trøstefulle og velsignede ord av Jesus. Om vårt legeme går gjennom døden, så skal i all evighet ikke vår ånd dø. Vi skal aldri være i en uvirksom, dvalelignende tilstand som noen tror. Nei, det evige og sprudlende liv vi har fått del i, kan aldri legges i dvale, og den legemlige død er bare en port inn til all den herlighet som vi har ventet på og gledet oss til. Døden skiller oss fra alt her på jorden, men det er formastelig å tro at døden skiller oss fra livssamfunnet med Kristus. Nei, om vi dør, skal vi dog leve. — Stefanus så himlene åpne. Han så Guds herlighet og Jesus stående ved Guds høyre hånd, og han sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.» Ap. gj. 7.

Liv er virksomhet, så det å være med Kristus i det himmelske, er å få være med i en evigvarende, herlig og velsignet virksomhet. Det står bl. a. at Jesus går i forbønn for de hellige, og når han som den første og ypperste av brødrene har en slik tjeneste, så har nok også hans medbrødre sine tjenester.

Det ser også ut til at de i det himmelske får vite, om ikke i detaljer, så de større og viktigere begivenheter her på jorden. Moses og Elias kunne tale om Jesu bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem, og dette var ting som disiplene ikke engang hadde klarhet i. Luk. 9, 30—31. Abraham frydet seg til å se Kristi dag, og han så den og gledet seg. Joh. 8, 56. Det står også i Luk. 15 at det er glede i himmelen over én synder som omvender seg.

Da Assur fór ned i dødsriket, ble de trøstet i dødsrikets land. Esek. 31, 16. Dødsriket kom i uro når Babels konge kom dit ned, da de visste hvem som kom. Es. 14, 9—15. Når de kjenner hverandre i dødsriket, så er det klart at de kjenner hverandre i det himmelske og blir trøstet og glade ved å møtes.

Det ser ut til å være tre forskjellige oppbevaringssteder for åndene. De ugudelige går ned i dødsriket, og de skal stå opp ved den siste oppstandelse og få sin endelige dom. Åp. 20, 13.

Røveren på korset fikk bli med Jesus inn i Paradiset, som ser ut til å være den tredje himmel, og hvortil Paulus ble bortrykket og hørte usigelige ord, som det ikke er et menneske tillatt å tale. Luk. 23, 43. 2. Kor. 12, 1—4. Til dette sted går vel de fleste troende.

Jesus selv fór opp over alle himler, Ef. 4, 10, og det står i Hebr. 12, 22—24 om de fullendte rettferdiges ånder, som er kommet til Sions berg hvor de er sammen med dommeren, som er alles Gud, og Jesus, mellemmannen for en ny pakt. I Åp. 14, 1—5 står det om disse på Sions berg at de er kjøpt fra jorden og menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. «Disse er de som følger Lammet hvor det går.» Her på Sions berg, den høyeste høyde av Herrens herlighet, er Kristi brud samlet. Det er de som ikke bare har mottatt troen på syndenes forlatelse, men som har mottatt nåde og kraft til å seire over synden i sitt daglige liv. Det er de som har vært ustraffelige og rene, Guds ulastelige barn midt iblant en vanartet og vrang slekt, iblant hvilken de har vist seg som lys i verden. Fil. 2, 15. De har seiret likesom Kristus har seiret og skal sitte på troner sammen med ham. Åp. 3, 21. — Men fullkommen herlighet blir det først når basunen lyder ved Kristi gjenkomst, da det blir en oppstandelse av de helliges legemer, som forvandles til herlighets-legemer som tilsvarer deres ånd. Da skal de med uforgjengelige legemer alltid få være med Herren. 1. Kor. 15, 51—55; 1. Tess. 4, 13—18. Dette blir den store belønning fordi de har ofret sine legemer her nede i troskap og lydighet mot hans bud. Fordi de ikke levde seg selv, men sådde sitt jordiske legeme under vanærens mørke dekke, så skal Herren forvandle deres fornedrelses-legeme så det blir likt med hans herlighets-legeme. Fil. 3, 21.

De fleste, om de så er kristne, lever et menneskelig fornuftsliv, og deres store skrekk er døden; for da blir de skilt fra alt det de elsker og henger så fast ved i denne verden. Men er man løst fra jorden og menneskene og elsker det som er der oventil, da blir dødsdagen en herlig befrielsesdag.

Paulus fant bare en rimelig grunn for å være her på jorden, og det var for å være menigheten til fremgang og glede i troen. La oss ikke leve for å få tiden til å gå, men må vi finne vår livsoppgave som Gud har gitt hvert menneske, og la oss gå inn i den med stor iver og glede.

Når Guds ords sannheter kommer frem i all sin renhet, skarphet og klarhet, så er det mange som skjønner at det å leve et slikt liv er det eneste rette og gode, men de kvier seg for å gå inn i det. «Skal jeg leve et slikt liv, kommer jeg opp i store vanskeligheter, ja, det kommer endog til å være stor fare for at jeg kan dø», sier de. Ja, dør du ved å gjøre Guds vilje, så kan intet bedre vederfares deg. Verre er det om du dør idet du unndrar deg Guds vilje, og det er det størst muligheter for. Ingen kan legge en alen til sin livslengde, så la oss ikke ha unødige bekymringer, men må vi leve et dypt og drøyt og sant kristenliv enten det blir kort eller langt. Når så Herren henter oss hjem, så vet vi at det etter hans vise råd er det fullkomne øyeblikk, og da er det ikke noe mere å se seg tilbake etter, men med glede kan vi da gå inn til den herlighet som venter oss. Der er vår slekt (de som har gjort Guds vilje) samlet, og de av dem som er igjen her nede, kommer snart etter. Vær ikke bekymret for de som er igjen etter deg, om det så er små barn. Du må vite at Gud har større omsorg for dine barn enn du selv har det. Forjettelsene hører deg og dine barn til.