Min vei og Herrens vei

Min vei og Herrens vei.

«Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem.» «Se, jeg er gått ut for å stå deg imot, for jeg ser at denne vei fører til fordervelse.»

Gud være lovet at han stengte min vei! Tusen og atter tusener kunne synge denne sang. Vi ville alle være evig fortapte om ikke Herren i sin nåde hadde stengt vår vei. Hvor mange Guds barn ville ikke ha mistet både tro, liv og fred om ikke han i tide hadde stengt deres vei. Noen tenkte å tjene Gud med overskuddet av denne eller hin inntekt, når det bare kunne skje etter egne planer. Det hele var dog av den beskaffenhet at han som ser lengre, forstod at enden på denne plan måtte bli fordervelse. Jesus elsker deg mere enn dine offergaver, derfor stengte han veien for at du ikke skulle gå fortapt.

Vi er meget kortsynte, vi kan ikke en gang se hva som skal hende i morgen, dog kan vi være rolige og glade når vi bare vet at vi går på hans vei. Istedenfor fremsynthet har vi fått tro, barnslig, enfoldig, tillitsfull, bedende tro. Strid for den tro som én gang er overgitt til de hellige, Jud. 1, 3, for at du ikke må lide skibbrudd på din tro (1. Tim. 1, 19). Stans, ta ikke et skritt før du er viss på at «gjennombryteren» (Mika 2, 13) er dratt opp foran deg og viser Herrens vei. Be «Herre, la meg kjenne dine veier, lær meg dine stier!» (Salme 25, 4), og vent på svar. «Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal I finne hvile for eders sjeler.» Jer. 6, 16.

Slå opp og les Es. 35, 8—9 om den banede, hellige vei, hvor intet rivende dyr skal gå, hvor enn ikke dårer skal fare vill, men Herrens gjenløste skal vandre der. Dette er den ypperligste vei om hvilken Paulus taler i 1. Kor. 12, 31; 13, 1—8. Denne vei er Jesus (Joh. 14, 6) den er jevn og jevnes. Es. 26, 7. Den er åpnet ved Jesu blod like inn til helligdommen (Hebr. 10, 19—20), hvortil du eier rett til med frimodighet å gå inn for Gud. Vildyret, det mangevingede «jeget», slipper aldri inn der. Det må dø, dø på korset utenfor, ikke forbedres men dø; dø og begraves (Rom. 6, 1—8).

Herrens vei er trang og ofte kroket for ditt blikk. Du ser der så korte stykker fremover; den blir aldri stengt eller avskåret, men leder til målet — til målet, satt for dem som seirer (Åp. 3, 21). Ære og pris at han elsket så at han stengte min vei i tide tross «jegets» stønn og jammerskrik, for at jeg skulle be, søke og finne hans vei. Det er fredens, gledens og seierens vei. Alltid i triumf (2. Kor. 2, 14), og alltid frimodige (2. Kor. 5, 6). Vårt samfunn er med Faderen og hans Sønn. 1. Joh. 1, 3; Joh. 14, 21—23. Blir ikke ditt hjerte brennende i deg, når du begynner å tenke på Herrens vei? Får du ikke allerede en lengsel etter at han skal stenge din vei? Du kan umulig gå begge på en gang. Enten — eller. Fly for ditt livs skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke på hele sletten. 1. Mos. 19, 17. Den ugudelige forlate sin vei (Es. 55, 7), de snublende nådebarn likeså. Herren skal lede deg bestandig. Da skal du ikke behøve å klage.

Forts.