Hvem er størst?

Hvem er størst?

«I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?» Matt. 18, 1.

I vår natur er det en medfødt trang til å bli stor; ja helst størst. Det er naturligvis æren ved det som drar og lokker. Denne syndige lyst fører med seg megen synd og elendighet, og det gjelder å finne den rette hjelp i denne fortærende nød.

I den innbilte storhet gjør man ting som man ikke ville ha gjort om man var våken og holdt seg på plass. Man ringeakter sin neste, man ser ned på og dømmer andre. Man opphøyer seg, tenker, taler og handler for å ta seg ut og bli lagt merke til — i håp om å vinne ære og anseelse. Man lever i uro og engstelse for hva mon andre tenker og mener om seg. Man nyter ros og smiger, idet man er henfallen i sin lyst til ære av mennesker.

Hva svarte Jesus? Jo, han kalte et lite barn til seg og stilte det mildt iblant dem og sa: Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike; og den som tar imot ett sådant barn for mitt navns skyld, tar imot meg. Matt. 18, 2—5.

Den som gjør seg liten, sa Jesus. Vi må ta retning nedad. — «Hva kan man vel på høydene utrette? når Jesus selv i dalen måtte gå.»

Den seg selv fornedrer, skal opphøyes.

Her må man få øyne å se med og ører å høre med, så man får den rette innstilling i livet. Skal man likedannes med Jesus, så må man gå den samme vei. Han fornedret seg og ble mennesker lik, og da fornedret han seg igjen og tok en tjeners skikkelse på seg. Dette må bli åpenbaret ved tro for den enkelte.

«Og han vendte seg særlig til sine disipler og sa: Salige er de øyne som ser det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det.» Luk. 10, 23—24.

Noen kan Gud åpenbare det for, men ikke for andre. Vi ser det av 1. Kor. 3, 1—2: «Og jeg, brødre, kunne ikke tale til eder som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga eder melk å drikke og ikke fast føde; for I tålte den enda ikke. Ja, I tåler den ikke ennu.»

De var døpt med den Hellige Ånd og hadde fått nådegaver, og nu var de mette. I Kristus var de bare småbarn; men i kjødet var de alt blitt herrer. En forsatt hunger etter det Kristus hadde å gi dem, ville ha åpnet deres øyne og ører for Åndens tale og virkning, og de hadde fått se sannheten om seg selv, og hadde med sangeren kunnet si: «Vis meg fordervelsens avgrunn i meg.»

Men de tålte ikke å høre det. De var nemlig ikke innstilt på det i troen, og hadde ikke forståelse av at veien gikk nedover med alt ens eget.

Derfor, salig hver den som ser og hører Åndens røst og gjør etter den: Veien er åpen, benytt deg av det, og du har full anledning til å bli stor i Guds rike.