Stevnereferat: Pinse 1948 - Stavanger

Pinsestevnet.

Pinsestevnet ble denne gang holdt i Stavanger. Det var utrolig meget vi fikk ut av disse to dagers samvær. Gud arbeider kraftig i menigheten i disse dager, og det går klarere opp for den enkelte at det gjelder mer enn noensinne å gjøre det en hører. Alvoret og ansvaret blir lagt ned i dem som hører og som har et hjerte som vil det Gud vil. Over dette ble der og talt inderlig og inntrengende ut i fra Rom. 9, 16.

Det ble talt om å misjonere. Vi kan være misjonærer alle som én ved å utvise vår godhet mot alle mennesker. Det tales meget om kraft og ånd i våre dager; men det blir oftest bare ord og talemåter. Det blir fekting ut i luften. Men det ord som fører oss til korset, det blir ikke fekting. Det er Guds ord som treffer oss der vi sitter fast, slik at det blir frelse i livet. Det er det samme om en har mange nådegaver, ja, helbredelses-nådegave. Dersom en ikke har del i helliggjørelsen, kommer en ikke med når Jesus kommer. De fem dårlige jomfruer kom ikke inn. De ville nok, og de gikk ham imøte, men det kom en dag da døren ble lukket for dem.

Israel ville også inn i landet; men Moses sa at «I kommer ikke inn, for Herren har veket bort fra eder». De ville nok ha herligheten i landet, men de ville ikke gjøre det Gud tilsa dem, nei, da knurret og klaget de.

Det tales meget om blodet og nåden; men det tas som en erstatning for et gudfryktig liv. Menigheten i Filadelfia hadde liten styrke, men hadde dog tatt vare på Jesu ord og ikke fornektet hans navn. Det er mange mennesker som har stor styrke ved sine menneskelige evner; men de tar ikke vare på Guds ord. Det er andre som hverken har det ene eller andre og har ingen gunst i denne verden; men de tar vare på Guds ord. De utfører hans ord og blir en kraft, og på deres panne blir Guds navn og det nye Jerusalem skrevet.

«For hverken kom vi noensinne med smigrende ord, som I vet, eller med skalkeskjul for havesyke, Gud er vårt vidne.» 1. Tess. 2, 5.

Når Guds ord tales slik som det er, da er det mange som synes det blir for hardt. Da roper en etter kjærlighet. En kan da passelig sammenlignes med dårens rygg som roper etter pryl. Når munnen roper etter kjærlighet, da skriker ryggen etter pryl; men er man ydmyk og bøyelig, da åpnes himmelens velsignelse for en.

Må Gud velsigne oss alle i å være tro i det vi hører.