2. Peter 1, 5-11

2. Pet. 1, 5—11.

Så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd: Tro uten dyd er verdiløs, da den er død i seg selv. Den levende tro og dens gjerninger derimot, stadfester Guds sanndruhet og blir hans løfters amen, Gud til ære ved oss. Dyder fremkommer i samme mon som vi legger vinn på å vise dem; for fra Guds side er alt klart. De største og dyreste løfter er gitt forat det skal kunne lykkes. Derfor kan bare ett hindre: menneskets treghet og selvtilfredshet.

I dyden skjønnsomhet: Å være umåtelig i dyden er ikke av det gode, den må beholdes til det gagnlige og ikke styrke menneskets egenheter. Vi må holde øye med kjødet selv innen om dydens ramme, for dets kunster er mangfoldige. Det må i døden selv om det holder fast ved alterets horn; for dets kjærlighet og iver er og blir forfengelighet.

I skjønnsomheten avhold: Skjønnsomheten må ikke tjene som plattform for menneskets lyst til å unndra seg. Å bli så skjønnsom at en tillater seg det utillatelige, er dårlig fremgang. Det er derfor godt å være meget nøysom i skjønnsomheten på grunn av kjødets lyst til å slippe lettest mulig.

I avholdet tålmod: Det vil vise seg at når en skal bevare denne likevekt og ikke gi kjødet leilighet på noen kant, så blir det ikke så lite prøvende. Tålmod må derfor til, så vi ikke går oss trette, men holder ut til fullkommen gjerning. Det er i det lange løp vi særlig trenger tålmod, så vi ikke taper motet, men med håp løper i den foresatte kamp, sporende kjødet på alle felter, utholdende inntil vi ser dets ende.

I tålmodet gudsfrykt: I tålmodet må det alltid ligge hat til det onde, så tålmodet ikke blir en slappelse i dette hat, hva som i lengden har lett for å skje. I det lange løp må vi ikke tape målet av syne, dom og død til det ytterste over alt det onde. Mens vi venter, må vi ikke bli fortrolig med det onde, så vi til sist ser mellom fingrene med det, men holde hatet til det onde og kjærligheten til det gode ved like.

I gudsfrykten broderkjærlighet: Å være nidkjær i hat til det onde og kjærlighet til det gode er godt; men å være nidkjær på syndere er av det onde. Hatet til det onde må være i den kjærlighet som utholder alt, og ikke blir kald fordi urettferdigheten tar overhånd. Vi må ikke bortstøte noen som vil la seg bearbeide mot det mål å få det onde ut, selv om det ikke går så fort som vi i vårt hat til det onde kunne ønske.

I broderkjærligheten kjærlighet til alle: Om noen ikke elsker sin bror, hvorledes kan han da elske den fremmede. Men kjærligheten må ikke bare holdes innen om broderskapets snevre ramme, men må ut til alle. Den kjærlighet vi lærer innenfor, skal vi la nå utenfor, for om mulig å dra noen innenfor. Men først troens egne.