Det Gud skaper

Det Gud skaper.

«Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd.» Es. 65, 18.

Dette er et veldig velsignet ord som i sannhet har varmet mitt hjerte. Tenk at Gud vil og kan skape noe nytt i oss, og for dette skal vi fryde og glede oss til evig tid.

Så kan vi spørre: Har Gud fått skapt noe i oss? Skal vi her kunne gi et sant og rettferdig svar, så gjør vi klokt i å gå inn i erkjennelsens og ydmykhetens ånd og grundig overveie vår tilstand. La oss huske på at vi står for det altseende øyet, for hvem intet er skjult, men alt er som en oppslagen bok. Der inne for Guds åsyn nytter det ikke å påstå at det er skapt noe, hvis det ikke i sannhet er skapt noe. Det forøker kun min skam, og jeg står som en hykler. Vi kan nok med velvalgte og fromme ord søke å innbille oss selv og andre at det er skapt en masse nytt i vårt liv; men hvis vi ikke tiltar i det som er edelt og godt, da står vi der som løgnere, og sannheten er ikke i oss. 1. Joh. 2, 4.

Men har da Gud i det heletatt fått skapt noe i ditt og mitt liv? Det er det som må være det avgjørende for oss. Vi kan ta et eks.: Elsker vi våre fiender; for det har Jesus formant oss til å gjøre. Matt. 5, 44. Har det lykkes for oss å gjengjelde ondt med godt, det være skjult eller åpenbart, og elsker vi dem til frelse (for også de er delaktig i frelsen som oss), da har vi kjensgjerninger å legge frem. Da kjenner vi at vi har et indre vidnesbyrd om at det er skapt noe nytt i oss. Det er umulig å gjøre dette av oss selv. Hvis så var, så var vi i strid med oss selv, og hvert rike som er i strid med seg selv, blir lagt øde. Matt. 12, 25—26. Slik kan vi prøve oss på alle felter der vi ligger an. Da er det spørsmål om det er det gode eller det onde i oss som skal seire. Seirer det gode i oss, da kjenner vi at det er det evige livets ord som holder på med sitt skapende verk i oss, og vi kjenner en usigelig glede i vårt indre.

Så er det noen kanskje som synes det går så smått. De kan nesten ikke øyne noen, vekst og fremgang i sitt liv, og denne glede (om den har vært tilstede) forsvinner og istedet kommer vantro og motløshet. 2. Tim. 1, 7. Da gjelder det å gripe på nytt den trøst som Skriften gir, og som vi får i menigheten. Hebr. 6, 10. Har Gud fått skapt noe — det være så ringe og ubetydelig det være vil — det er da Gud som har fått skapt dette, så la oss glede oss over det som er og ta fatt på nytt i troens fulle forvissning om at det skal skapes mere. Det som gjelder er å ta vare på ordet om tålmodighet, Åp. 3, 10, for den skal føre frem til fullkommen gjerning. Jak. 1, 4, Luk. 21, 19, Matt. 24, 13, Åp. 2, 10 og 3, 11.

Tenk å vinne sin sjel ved tro og tålmodighet, det er en gevinst som bringer oss evig herlighet sammen med Jesus og alle de hellige.

Det som gjelder for oss er å tro Guds ord, leve Guds ord og ete det slik at det blir natur i oss, så får det skapende liv overmakten i oss. Da skal vi kjenne at vi ikke står i gjeld til kjødet. La oss heller ikke bære noen omsorg for kjødet, så det vekkes begjærlighet. Rom. 13, 14. Ja, priset og lovet være Gud for at han har gitt et godt håp i nåde. 2. Tess. 2, 16—17. Ja, i sannhet er det noe å glede seg over, så la takknemligheten alltid råde i våre hjerter.