Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Nåde og fred.

Takk for ditt kjære brev som i sin helhet virket vederkvegende, fordi jeg ser at du lever vel og har bevaret de sunde spor. Du sendte Esaias 27, 3 til trøst, men jeg kunne ikke øyne noen trøst i dette skriftsted på nærværende standpunkt. Derimot er Salme 139, 16 som du sendte til ettertanke, blitt både til ettertanke og trøst. Nu overlater jeg til deg å finne ut årsaken, for også dette tilhører Guds visdom og må ikke forbigåes.

Du har lagt merke til ugudelige, hvor korte de er i tanken, de tenker ikke på følgene. Men jo mere åndelig, jo mere langtenkt og resonerende. Altså, når man går i retning av fullkommenheten, finner vi at Guds tanker, da han er fullkommen, må være såre vektige, v. 17. For min egen del har jeg lenge trodd just som Salme 139, 16 sier, og som stemmer med Es. 63, 19 og Jer. 1, 5. «For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt — forat Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller — da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.» Hermed er intet å gjøre. Han kunngjør sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet. Har du ikke erfaret noe av denne herlighetens rikdom, som du ser er utøst over oss? Efes. 1, 17.

Vi kommer tilbake til Gud med de såre vektige tanker og den overvettes store herlighet, han som har tenkt på oss fra evige tider, og latt oss komme tilsyne i sin tid til det verk han har lagt tilrette for oss.

Han har lagt tilrette for oss gjerninger å gjøre, fiender å beseire, mål å oppnå og har sett oss fullende alt dette just på den måte vi fullender det. Alt dette er mig en stor trøst, men ikke kan denne trøst frigjøre mig fra trengselen, som fremdeles gjør sin gjerning. For en kjempende er intet trøst uten seier, det bør man merke seg med en gang. All annen trøst er i sin rot falsk. Når vanskelighetene er overvunnet, kan man glede sig med en berettiget og sund glede. Før den tid har man kun å kjempe.

Norges uavhengighet var ifølge Guds visdom planlagt lenge før den kom. Men den kom brått, fordi man ikke har tilstrekkelig av Guds innsikt. Men for Gud kom det ikke brått. Det vi lever idag er kun et ledd i det store resultat, og vår fullendelse av Guds vilje påskynder kun herligheten.

Gud være takk, som hittil har vært mig nådig, — en synder, frelst av nåde, har han hjulpet igjennem store vanskeligheter. Hans vilje er ikke at hans barn skal ligge under. Guds vilje er at vi skal springe mot murene og hoppe mot skjoldene og gå den rette vei like frem for oss.

For vår undertrykkelse virker Guds nidkjærhet over undertrykkerne, så han vender sin nåde fra dem og lar den hvile over miskunnhetens kar, som derved blir uovervinnelig. «Ved min Gud springer jeg over murer,» sier David.

Hadde ikke Gud vært med her ombord, hadde jeg ikke seiret. Men hans gode, langtenkte og innsiktsfulle Ånd har stått mig kraftig bi under avviklinger av vanskeligheter og tjenesteforhold. Dertil har hans umiddelbare nåde vært hos meg ved å la leilighetene falle inn i rette tid. Nu har jeg fred, men midt iblant ulver som pønser på revansje. Jeg har bedt meget om seier her ombord. Angsten har ofte grepet mig, for fienden har vært kloss inn på livet. Hva alt skal tjene til, vil Herren vise i sin tid. Men det merkes, at lugar og ikke lugar, vanskelige tjenesteforhold og frihet, nærmer seg hverandre med raske skritt. — Hermed en hjertelig hilsen med Ef. 1, 22 i forbindelse med brevet til ettertanke.