Hvorledes akte andre høyere enn meg selv?

Følgende er utdrag av besvarelser av emnet: «Hvorledes akte de andre høyere enn meg selv,» gitt på et ungdomsmøte i Stavanger:

Ved å se min egen ringhet, så jeg finner at ingen kan være så elendig som jeg er.

Ved å være oppmerksom på at de andre gjerne vil gjøre det gode, selv om de har et kjød som er forferdelig skrøpelig, som det jo er i oss alle, og at de har en motstander som strider mot dem i kraft av all ondskaps hær og makter i himmelrommet.

Ved å elske dem. Den som elsker, forakter ikke.

Ved å komme i hu at Gud, som ser alle våre skrøpeligheter, og som selv er helt fri for sådanne, ikke forakter noen.

Ved å takke Gud for de andre.

Vi skal akte på vår neste, legge merke til hans kamper og vanskeligheter, be for ham og glede oss med ham. Alle mennesker er forskjellige. Noen henger fast i en ting som en annen er løst fra. En kjemper veldig på et felt, mens en annen går lett gjennom det samme. Det som vi må akte på, er den trangen, hengivenhet til Jesus som vår neste har og ikke henge oss fast i feil som han — når han får tid på seg — blir løst fra.

Jesus sier: «Se til at I ikke forakter én av disse små! Jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.»

Som syndere er alle under dommen, dømt til fortapelse og undergang. Men Gud, som har benådet meg, han har også tatt seg av de andre. Når vi ser på hverandre med Guds øyne, så utgjør hver enkelt av oss én menneskesjel, som er mere verd enn hele verden. Uten Gud er vi alle like hjelpeløse, men i Gud er vi alle benådet.

Hvordan skal jeg akte en mindre begavet og av utseende styggere person enn meg? Ved å tenke på at det er Gud som har skapt og dannet ham, derfor må jeg bøye meg dypt i ydmykhet ned i støvet for ham og vise ham all ærbødighet og aktelse, for han er satt av Gud til det han er, det vitner mitt indre.

Når en akter de andre høyere enn seg selv, gir det mange utslag, f. eks.:

En tar imot formaninger og irettesettelser.

En taler ikke ondt om de andre.

En hersker ikke over noen, men tjener dem.

En er lydig mot de eldste.

En hører godt etter hva den som leder møtet, sier, f. eks.: «Be kort!» «Mange korte og kvikke vitnesbyrd!» En står ganske stille og uroer ikke når det til slutt på et møte blir gjort kjent møter.

En latterliggjør aldri de andre.

En forkaster aldri noe (f. eks. klær) for å gi det til andre i den ånden at det er godt nok til dem, når en selv synes det ikke er pent nok.

En man ser opp til, vil man utvise all godhet og gjøre alle tenkelige kjærlighetsgjerninger mot. Man benytter hver anledning til å gjøre godt mot den man akter.